fbpx
Annonse:
LØFTER FREM VETERANER: Geir Stian Ulstein Baserer Sin Bok På Intervjuer Med Omlag 100 Veteraner Fra Tysklandsbrigaden, Her Sammen Med (fra Venstre) Harry Martin Nyhuus, Kristian Senumstad, Alf Johan Augland Og Edvard Brøvig.
LØFTER FREM VETERANER: Geir Stian Ulstein baserer sin bok på intervjuer med omlag 100 veteraner fra Tysklandsbrigaden, her sammen med (fra venstre) Harry Martin Nyhuus, Kristian Senumstad, Alf Johan Augland og Edvard Brøvig.

Fredsbyggere i fiendeland

50 000 nordmenn var gjennom en periode på seks år stasjonert i et utarmet og nedbombet Tyskland etter krigen. Hensikten var å trygge freden og sikre demokratiet.

– Vi ser tilbake på tiden i Tyskland med glede. Utsagnet kommer unisont fra fire veteraner som har samlet seg på Arkivet i Kristiansand. De fire er Harry Martin Nyhuus (88), Alf Johan Augland (87), Edvard Brøvig (88) og Kristian Senumstad (90). Alle fire har på hver sin måte sterke opplevelser fra oppholdet i brigaden som varte i et halvt år. De er her for å treffe forfatteren av en nylig utgitt bok, «Tysklandsbrigaden – til fiendeland for freden», av Geir Stian Ulstein.

Ulstein, som er født i 1982 og har en mastergrad i historie, hadde knapt hørt om Tysklandsbrigaden før han gikk i gang med bokprosjektet.
 – Jeg ante ingenting om Tysklandsbrigaden. De som deltok er nok på mange måter våre glemte veteraner fra utenlandstjeneste, så jeg ville skrive en bok for neste generasjon, forteller han.
Bevare freden
Gjennom arbeidet med boka har han intervjuet 100 veteraner fra Tysklandsbrigaden. Det har satt sine spor hos forfatteren.
 – Etter å ha fått møte dem, står det for meg at disse nordmennenes oppgave som de første fredsbevarende styrker, ikke bare banet vei for senere fredsoppdrag, men også at opplevelsen av å se fiendeland i ruiner gjorde at alle tanker om hevn døde hen, poengterer Ulstein.

HJEMKOMST: En brigade er kommet tilbake etter et halvt år i Tyskland. Her marsjerer de opp Karl Johans gate i Oslo. Bilde fra boka.

Tysklandsbrigaden bestod av 12 brigader a 4200 mann. De første ankom Tyskland i januar 1947 og de siste reiste hjem våren 1953. Kristian Senumstad var blant de som kom tidlig til Tyskland, i 1949, og sporene etter krigsnederlaget var mange og uhyggelige:

Et land i ruiner
– Det gjorde et voldsomt inntrykk å komme til Hamburg første gang. På avstand så det ut som en vanlig by med høye bygg, men da vi kom nærmere så vi at det bare var skall, ruiner, som stod igjen. Fra flere steder steg det opp røyk fra kjellere der overlevende hadde installert seg i mangel på noe bedre, forteller han.
Senumstad husker også alle flyene fra vestmaktene som fløy over brigaden da de var på øvelse rundt byen Harz, midt i Tyskland. Det var i forbindelse med sovjetrussernes blokade av Berlin i 1948-49.
 – Det var tre flyplasser i Berlin som alle ble tatt i bruk for å forsyne innbyggerne med det de trengte i den isolerte byen. Hvert sjette minutt kom det et fly, hele døgnet. Det var imponerende, minnes han.
For de fleste brigadister var tjenesten ordinær verneplikttjeneste som bestod av seks måneder med opplæring i Norge etterfulgt av like lang tjeneste i Tyskland.

Under britisk kommando
Tysklandsbrigaden var underlagt britisk kommando og soldatene bar engelske uniformer, med et lite norsk flagg på ermet. Det var også en norsk ledelse – Tysklandskommandoen – som bestod av omlag 200 personer. Denne hadde administrativt ansvar for blant annet transport og utdanning. Da den ble trukket hjem i 1953 dannet den kjernen for Brigaden i Nord-Norge.
Harry Martin Nyhuus var vernepliktig fenrik og søkte seg til tjeneste i Tysklandsbrigaden. Han ble stasjonert i Rendsburg i Schleswig-Holstein i 1951-52.
 – Det ble en spesiell opplevelse for en ung og nyutdannet fenrik. Blant annet fikk jeg egen oppasser, en tysker som hadde vært på Østfronten. Han hadde hatt kapteins grad. Det ble jo litt rart for meg som var fenrik, minnes han. Nyhuus tjenestegjorde som nestkommanderende i en mitraljøsetropp.
Alf Johan Augland var i Tyskland 1951-52 og var forlagt i Schleswig-Holstein.
 – Jeg jobbet på et mobilt verksted og fikk læretiden min der for å ta ingeniørutdanning senere. Jeg gikk først på kurs for å bli kanonreparatør. Det var en grei tjeneste der vi gikk 24 timers vakter for å kunne bistå når det var behov for reparasjoner av materiell. Når det var tid for permisjon reiste jeg ned til Harz midt i Tyskland for å gå på ski, minnes han.

KJØPT PÅ SVARTEBØRS: Kristian Senumstad kom hjem med et tysk fotoapparat kjøpt for sigaretter fra den faste rasjonen.

Engelsk frokost
Velferdstilbud manglet det ikke på, og det ble arrangert reiser til flere steder i Tyskland, foruten til Italia, Østerrike og Nederland. Rom og sigaretter ble delt ut i rasjoner.
– Men maten var ikke all verdens, altså. Det var typisk engelsk frokost med to loffskiver og marmelade. Av og til var vi heldige og fikk dansk surbrød i tillegg, humrer veteranene.
Edvard Brøvig, som hadde gått på læreskole like før tjenesten, ble velferdskorporal og underviste dessuten tyskerne om demokrati.
 – Vi så ikke på tyskerne som fiender og vi fikk god kontakt med dem. Jeg ble invitert hjem til en tysk familie til jul, forteller Brøvig.
Harry Martin Nyhuus oppsummerer:
 – Mange har gjennom årene spurt oss veteraner om hvorfor vi var i Tyskland. Krigen sluttet jo i 1945? Vel, vi var ikke der for å slå tyskerne, de hadde allerede tapt. Det var heller ikke tanker på hevn som førte oss dit. Vi var der for å fullbyrde freden slik at ikke det skulle bli en gjentakelse av situasjonen etter 1. verdenskrig da den seirende part trakk seg ut og overlot et sønderknust Tyskland til seg selv. Det ga grobunn for nasjonalsosialismen og at nazipartiet kom til makten i 1933. Historien måtte ikke gjenta seg. I dag er Tyskland et av Europas mektigste land med folkestyre.
Mannfred Rommel, tidl. overborgermester i Stuttgart og sønn av høyt respekterte generalmarskalk Ervin Rommel (ørkenreven) har uttalt:
«Årsaken til at Tyskland er hva det er i dag, skyldes den seirende parts tilstedeværelse og behandling av oss tyskere i alle år etter 2. verdenskrig».