fbpx
Annonse:
Foto: Erling Slyngstad-Hægeland
Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

ANMELDELSE: Tidenes Dukkehjem

Kilden Teater og Konserthus har igjen funnet frem magien og produsert nok en teaterforestilling av høy kvalitet.

I Henrik Ibsens «Et Dukkehjem» møter publikum den hjemmeværende småbarnsmoren Nora Helmer som innser at hun er en dukkehustru etter en jul fylt med avsløringer, løgner og bedrageri. Nora velger til slut å forlate ektemannen Toralv – og med det også sine tre barn – for å finne seg selv.

Teaterstykket begynner allerede idet man trer over dørterskelen til Teater- og Operasalen. Tre av skuespillerne synger og spiller, på tamburin og på gitar. Salen er bygd om for anledningen, slik at publikum sitter på hver sin side av scenen i Nora og Torvalds stue, noe som også byr på interessante løsninger for kostymeskift og inn- og uttog av de forskjellige skuespillerne.

Med ett dempes lyset og Ingrid Olavas versjon av «Her kommer vinteren» spilles idet Nora, spilt av Nasrin Khusrawi, kommer hjem fra julegavehandelen. Hun synger med før hun plukker opp en liten pose, og begraver ansiktet i makroner. Makronene forsvinner fort ned i vesken igjen samtidig som musikken stopper og ektemannen Torvald, spilt av Kadir Talabani, kommer til syne.

Det som på overflaten virker som et lykkelig ekteskap slår sprekker gjennom manglende respekt. Torvald omtaler Nora med kjælenavn som «lerkefugl», «spillefugl» og «ekorn», men aldri som en likeverdig part i ekteskapet.

Etter hvert som historien skrider frem møter en Kristine Linde, sakfører Krogstad og Doktor Rank, og får vite hvordan Nora har forfalsket dokumenter og tatt opp lån fra sakføreren for å redde ektemannens liv samtidig som hennes egen far lå for døden.

Krogstad truer Nora og forteller publikum hva «dukkehustruen» har bedrevet. Scenen gir en følelse av å være på innsiden av et avhørsrom i et av de mange politiseriene man ser på TV nå til dags, hvorav Krogstad trer naturlig inn i rollen som den dramatiske politietterforskeren som adresserer publikum i de tusen hjem.

Scenografien er enkel, men effektiv. Dører og vegger av glass skaper de nødvendige rommene, samtidig som et lysrektangel skaper effekter alt etter som om det senkes eller heves over stuen. Eksempelvis senkes rektangelet for å skape en dramatisk atmosfære på scenen mens Nora kjemper en indre kamp med seg selv om hva hun skal gjøre med sitt «lille» problem.

Regissør Harry Guttormsen har gjort en god jobb. Først og fremst med å finne riktige skuespillere, men også med å skape en modernisert utgave av et ellers tidløst stykke. Det er spennende å se de to hovedpersonene, med bakgrunn fra henholdsvis Irak og Iran, tolke to av Ibsens mest kjente figurer, og det med glans.

«Et Dukkehjem» har gjennomgått flere moderniseringer, eksempelvis spilles det populære popsanger og flere av skuespillerne har blitt tildelt noe som virker som personlige takter, for eksempel så snuser Kristine og Torvald synger på et utenlandsk språk, trolig irakisk. Dette bidrar til at skuespillerne får gjort rollene til sine egne, samtidig som stykket moderniseres. Det forsterker også troen på at skuespillerne faktisk er Kristine og Torvald, ikke Ida Elise Broch og Kadir Talabani.

Teaterstykket innbyr til latter og smil, men også til en langt dypere samtale om kjønnsroller, egenverd og identitet. Ibsens søken etter «å leve i sannhet» står sterkt og kravet om frihet gjør at tematikken er aktuell, like mye i dag som den gang da i 1879.