fbpx
Annonse:
Dreamtheater Web

Intimkonsert med progrockere i Kilden

Ikke overraskende for de som har klart å sikre seg tilgang foran scenen på det relativt lille gulvet, klargjort for anledningen i Teater- og Operasalen, fyrer bandet i gang med klassikeren «The Dark Eternal Night» fra albumet Systematic Chaos.

Masse energi og presisjon fra første note. Smeller rett derifra og over i minst like populære «The Bigger Picture», som er av litt nyere dato på den selv-titulerte plata Dream Theater.

Bandet består av fem godt voksne menn. Det er han som står nærmest sjenert og stille gjemt bak sitt lange sorte hår, John Myung, men i den mest fremskutte posisjonen på scenen og trakterer noe ubegripelige greier på en bassgitar.

Keyboardist Jordan Rudess har diverse snodige innretninger til keyboardene sine. De skal være bærbare i format av en gitar crossover, eller bare på «tilt» så publikum har full oversikt over hvilke tangenter som slites ut.

Trommeslager Mike Mangini er fanget i et bur av hvite bøtter, hvor det hamres utrettelig i de samtlige 160 minuttene konserten varer. Gitarist John Petrucci gjør det han føler for på en gitarhals, i et usedvanlig avslappet lynne.

Til sist er han som er på scenen hvis han får prate. For det viser seg snart at det er ikke vokalist James LaBrie som er frontfiguren. Den tittelen ser det ut til at skal deles likt mellom de fire andre.

Første akt er en orgie av instrumentjåleri som kanskje gradvis fenger mer og mer. Selv om undertegnede hverken klarer å skille sangene fra hverandre eller forstå et eneste ord som ytres fra en stemme som, for meg, i mange tilfeller er slående like hva Iron Maidens Bruce Dickinson kan by på, så forstår jeg at musikken er så storslått at konsertsalen vi befinner oss i grunn ikke er stor nok til å rettferdiggjøre den. Det er akkurat som den krever mye plass.

«Take the Time» er en liten befrielse fra fine-smekkeriet når den slippes løs. Starten er en bølge av energi som skyller over salen og setter fyr på det. De minuttene det varer med hamrende dobbeltromme og aggressiv lyssetting mot deg, før man snart er tilbake i mønsteret med toner i stadig endring og utvikling er forfriskende.

Ved jevne mellomrom setter vokalisten seg ned og har monolog med publikum. Han forteller blant annet at turneen i år marker bandets 25-års jubileum, og at akkurat «Pull Me Under» var hitten de fikk som muliggjorde en karriere som musikere, noe de er veldig takknemlige for.

Når konserten nærmer seg slutten har jeg gitt tapt. Min skepsis til «jåleriet» i starten av konserten har gått over til ren beundring over at det er mulig å levere på dette nivået over flere timer.

Alt er presist hele veien. Stopp, start, overganger, taktskifte. Til og med tiden er presis. De skulle starte halv ni og avslutte halv tolv. Det gjorde de. På slaget. Publikum har fått en ettertrykkelig leksjon i hva progressiv metal er. Og at dette er et orkester, med alle sine arrangementer, som til en forandring har valgt å uttrykke seg i form av metal.

Det er ikke sikkert jeg løper hjem og spiller hull i den digitale platesamlingen, men som konsert er det en opplevelse jeg ikke ville vært for uten.