fbpx
skip to Main Content
SKJULT: Hoggormen liker å gjemme seg blant busker og kratt. (Foto: Jon Eeg / NTB scanpix) FOTO: Eeg, Jon / FOTO: Eeg, Jon /

Hvor vandrer hoggormen?

Mens folk flest prøver å unngå hoggorm, prøver forskerne å fotfølge dem.

Hvor langt forflytter hoggormen seg? Og vil den finne veien hjem hvis den flyttes et stykke unna? Det er blant spørsmålene Dag Dolmen har forsøkt å finne svar på. Dolmen er hoggormekspert og forsker ved NTNU Vitenskapsmuseet, og sammen med Eva Tilseth har han de siste årene holdt på med radiomerking av hoggorm.

– For tre år siden startet vi med å teipe radiosendere på hoggorm når de kom ut av hiet om våren. De ble også merket med mikrochiper slik at vi kunne identifisere hvert enkelt individ, forteller han.

Å teipe noe på skinnet til en hoggorm er ingen varig løsning, siden de skifter ham.
– Så godt det lar seg gjøre har vi funnet igjen hoggormene og satt på en ny radiosender, slik at vi har kunnet følge dem gjennom hele sesongen, forteller han.

Drar ikke hjem
Undersøkelsen er inne i sin fjerde sesong, og hoggormene merkes nå bare med mikrochip og tusj. Foreløpig viser undersøkelsen at noen hoggormer trekker kort, mens andre trekker langt. Og med langt mener han ikke lenger enn rundt én kilometer.
– Vi har også forsøkt å forflytte dem en kilometer for å se om de da vil trekke hjem, men det virker ikke slik, sier Dolmen.
Merkingen av hoggorm har også gitt god oversikt over hvor disse dyrene oppholder seg om sommeren.
– Hoggormen liker seg gjerne de samme stedene som oss mennesker. Om våren soler de seg i varme skråninger, og det er da det er vanligst å se dem, sier Dolmen.
Om sommeren, derimot, er hoggormen gjerne bare ute morgen og kveld, og gjemmer seg for varmen midt på dagen.
– Om sommeren trekker rundt 80 prosent av hoggormene til gamle hogstfelt – de samme stedene folk gjerne går for å plukke bringebær, forteller han.

Hoggormentusiaster
Det er ikke bare forskerne som oppsøker hoggorm. I Norsk Herpetologisk Forening finnes mange entusiaster som tar turen ut i skog og mark for å lete etter slanger.
– Vi er en organisasjon for dem som har herptiler som kjæledyr, men også for dem som driver med såkalt feltherpetologi, det som på engelsk kalles herping, forteller presseansvarlig i foreningen, Stein Ivar Ramberg.

Hoggormen har en spesiell status blant mange av dem som leter etter herptiler i norsk natur.
– Det er nok litt ekstra stas med hoggorm siden den er den eneste giftslangen i Norge, sier han.
På Facebook-gruppen «Hoggormens venner» deles det bilder, og folk konkurrerer i å finne årets første hoggorm.
– Noen jobber også mer systematisk, og bidrar til forskningsprosjekter og leverer data til Artsdatabanken, forteller Ramberg.

Slangesafari
Ramberg tar selv turen ut hver vår for å finne hoggorm.
– Tidlig om våren har hoggormen noen samlingspunkter der det er ganske tett med orm. Jeg har noen faste slike steder som jeg vender tilbake til, forteller han.
Gode hoggormsteder er imidlertid noe man ofte ikke snakker høyt om. Hoggormen er fredet, og hoggormens venner vil ikke at ormene skal bli forstyrret – eller at noen skal bli bitt.

– Vil du se hoggorm, vil jeg anbefale å få noen med litt erfaring til å bli med deg ut. Folk flest kan gå årevis uten å se en hoggorm. Entusiastene, derimot, er innstilt på en egen «hoggormfrekvens» – de lærer seg å kjenne igjen hvilke naturtyper hoggormen liker, og merker når de er på et sted det er sannsynlig å finne noe, forteller han.

Seiglivede myter
Ifølge hoggormforsker Dolmen finnes det mange myter om hoggorm. En av dem er mediene gjerne med på å reprodusere, nemlig den om at «i år er det hoggormår».

– En hoggorm formerer seg bare annethvert år, og de fleste ungene dør. Derfor vil man ikke få de samme toppene som man for eksempel ser i lemenbestanden. At man ser mange hoggormer på samme sted om våren, er helt naturlig, og betyr ikke at det er hoggormår, sier han.

En påstand kan han imidlertid kan strekke seg til å være enig i, er den om at antallet hoggorm øker.
– Det finnes ingen eksakte tall på hoggormbestanden, men det er kanskje litt flere enn for femti år siden. Klimaet er blitt mildere, og det passer hoggormen godt, sier Dolmen.

Bare litt farlig
At hoggormen kan være farlig, har bidratt til mange skremmende myter.
– Noen tror den kan hypnotisere byttet, det stemmer ikke. Jeg har også hørt påstander om at den kan bite seg selv i halen og trille av gårde som et hjul. En vanlig myte er også at hoggormunger er ekstra giftige, og at moren må passe seg for ikke å bli bitt, sier Dolmen.
Fasiten er at moren er immun, men du bør passe deg – ikke fordi hoggormunger er ekstra giftige, men fordi de er ekstra kvikke.

Som hoggormvenn må Dolmen dessuten understreke at ­hoggormen aldri angriper.
– En hoggorm angriper ikke. Den forsvarer seg, sier han.

Back To Top