fbpx
Annonse:
VELGJØRER: Cynthia Trydal Er En Ildsjel Som Gjerne Gjør Noe For Andre, Spesielt Nye Landsmenn.
VELGJØRER: Cynthia Trydal er en ildsjel som gjerne gjør noe for andre, spesielt nye landsmenn.

– Det er en glede å gjøre noe sammen med dem

Festivalarrangør Cynthia Trydal har både blitt motarbeidet og hyllet, men fremholder at hun bare ønsker å gjøre noe hyggelig for Kristiansand samtidig som hun hjelper de fremmedkulturelle å bli sett og hørt.

Av de mer unike tiltakene Cynthia har fått i stand, er cricketlaget for asylsøkerne i byen ett av dem. For byens befolkning er hun antakelig mest kjent som den energiske dama bak Den Internasjonale Kulturfestivalen, men ikke alle husker at det startet med Kulturkarnevalet, hvor Cynthia først hadde ansvaret for matbodene, og kulturparaden med 25 barnehager i toget.

Samlet innvandrere
Kulturkarnevalet var drevet av Kristiansands Turnforening, men da initiativtakeren trakk seg, skjedde det ingenting på et par år. Men folk hadde tillit til at Cynthia skulle fortsette. Dermed ble Den Internasjonale Kulturfestivalen i Kristiansand til.

– Jeg hadde paraden og matbodene i tre år. Kommunen klarte aldri å samle innvandrere slik jeg gjorde, mimrer den frittalende damen.

Frivillig
I 2013 så kulturfestivalen dagens lys. De to første årene ble den arrangert på Nedre Torv. Til tross for at den måtte midlertidig omplasseres til slottskvartalet da Torvparkeringen skulle lages, har festivalen blitt avholdt uavbrutt syv år på rad. Cynthia har båret det meste av ansvaret alene.

– Det gir meg mye glede å skape en møteplass for alle kulturer og vite at mange synes det er koselig, men jeg hadde ikke klart det uten mine støttespillere Kurt Mosvold og Jørgen Kristiansen. Jeg vil også takke Ole Lunde og Hege Grundekjøn for deres samarbeid de siste årene. Det er gøy å se innvandrere ha det bra sammen. Festivalen har alltid gått fredelig for seg, og det har neppe vært mer vellykkede arrangementer på Torvet. Kulturfestivalen er en berikelse for byen, mener festivalsjefen.

Barnevennlig
Drømmen er å arrangere festival over to dager. Derfor ønsker hun å tilegne en større del av arrangementet til barneunderholdning.
– Det er alltid mange barnefamilier som kommer på festivalen. Neste år ønsker jeg å invitere skoler og barnehager til å delta med musikk, dans eller teater. I tillegg kommer vi til å invitere profesjonelle entertainere som driver med barneunderholdning, sier hun.

Alle velkommen
For at alle skal føle seg like velkommen, selger festivalen verken billetter eller alkohol. Alt drives på frivillig basis, men alt har også sin pris. Nå håper ildsjelen på litt større økonomiske forpliktelser fra kommunen og sponsorer.

– Jeg liker ikke å måtte be profesjonelle utøvere om å opptre nesten gratis gang på gang. De skal også leve. Vi kan ikke bare gjøre oss avhengige av amatører. Det er viktig med en miks, forklarer primus motor, som ikke tar ut lønn fra festivalkassa. Sponsormarkedet har dessuten krympet inn mer og mer med årene, røper rivjernet.

Selvstendig
Motgang og selvstendighet er Cynthia vant med.
Hun vokste nemlig opp i et indianerreservat i Texas, noe som var veldig tøft for jenter. Som tenåring ble hun tatt inn i en familie som skulle gi henne bedre kår, men den opprørske apache-jenta ble for uhåndterlig, og dermed straks sendt i kloster hvor de mente nonnene skulle få skikk på henne.

– Jeg snakker uten filter og behandler alle som likeverdige, men jeg mener ikke noe vondt med det, selv om det ofte blir misforstått. Jeg er også takknemlig for at andre tar meg som jeg er.

Denne selvstendigheten og egenrådigheten har vært utfordrende for mange når Cynthia har valgt å følge sitt eget hjerte.

For over 20 år siden kom hun til Norge for første gang. Første møtet med norsk sivilisasjon var Bykle, noe hun opplevde som en annen planet.
– Det var veldig grønt og veldig kaldt. Jeg hadde aldri sett snø eller så fine skoger før, erindrer hun.

Fremmedfrykt
Møtet med Norge var ikke bare positivt. Fremmedfrykt var en del av hverdagen, selv om det var mindre av det da hun flyttet til Kristiansand.

– Spesielt kirken står for mye misforstått omsorg, men det gjelder helst den eldre garde. Alle mørkhudede ser de på som fattige. Jeg møter fremdeles tilflyttere som føler seg ensomme i Kristiansand, selv etter ti år i landet, og det gjelder ikke bare nye landsmenn, men innbyggerne har blitt mye mer åpen og inkluderende med tida, mener den ungdommelige festivalarrangøren.

Likevel mener hun at ord og handling ikke alltid går hånd i hånd:
– Folk her er veldig stressa. De har nok med seg og sitt til å bry seg tilstrekkelig om andre.

Det er kanskje derfor hun hele tiden jobber med fremmedkulturelle, for å gjøre det litt lettere for dem i Norge. Hun mener tilflyttere ikke må vente på å bli akseptert:
– Du blir veldig ulykkelig dersom du forventer at alle skal akseptere deg dersom du ikke kan akseptere alle andre for hvem de er.