fbpx
skip to Main Content
I RETT ELEMENT: Kim-Johnny Moland fra Slettheia elsker å stå på scenen, men helst som frivillig på festivaler.

– Vi blir som en stor familie

Han har jobbet som frivillig på et tjuetalls festivaler de siste 12 årene. Selv om han jobber gratis, er det den forutsigbare pausematen som Kim-Johnny Moland liker minst.

– Musikk er jo viktig, kommer det lakonisk når vi spør hvorfor han orker å jobbe frivillig med sjaue-arbeid på festivaler i Kristiansand.

Begynte med Quart
Vi treffer Kim-Johnny Moland (38) på Odderøya amfi. Han er litt vanskelig å finne. Han er én av en gjeng dusin svartkledde scenearbeidere, noen av dem bak svarte teltduker, andre inni varebiler. Vi finner ham i dét han kommer ut av en varebil. Det passet bra med en kaffepause.

– Det er jo fint å kunne gi noe tilbake, sier han også.

Mistet jobben
Nei, Kim er ingen politiker, men en prosessoperatør som fant et nytt kall, eller snarere noe konstruktivt å fylle tiden med, da han ble arbeidsledig for noen år siden.
– Det begynte med Quartfestivalen. Det var før jeg mistet jobben på Elkem, presiserer sjaueren fra Slettheia.

På scenen har de nytte av en arbeidsvillig stillasarbeider.

– Jeg har jo siden blitt stillasarbeider. På festivalene blir det mye scenerigging, hvor jeg klatrer mye i stillas, men jeg brukes til alt, forteller han. På Palmesus var det bare stillasarbeid.

Blir kjent
Fra avstand ser festivalområdet ut som et eget lite økosystem, et eget miniatyrsamfunn. Etter en stund kommer det frem at det først og fremst er det sosiale som appellerer til arbeidslysten.

– Etter en dag eller to er man kjent med de fleste. Det blir jo alltid mye dødtid, for eksempel hvis noen er trege med å levere noe, så blir man stående uvirksomme en time eller to. Man blir jo som en stor familie, som kun treffes når vi lager festival.

Frynsegoder
Ulempen er de store avstandene på et festivalområde, og all bæringen. Frynsegodene er trekkplasteret, skal vi tro Kim.

– Vi får jo gratisbilletter på festivalene vi jobber på. Selv om det er utsolgt er det bare å sende en tekstmelding, så blir man satt på gjestelista. Når Quart´en eksisterte slapp vi til og med forbi køen. Det var jo litt gøy, mimrer han. Selv om man kunne kjøpt billetter, er det ålreit å kunne bare gå rett inn.

Den irregulære arbeidstiden passer ham utmerket.

– Jeg klarer ikke syv til tre, understreker han.

Backstage
Høydepunktet var da The Who spilte på Quartfestivalen, med Big Bang som oppvarmere. Jeg jobbet backstage – bak scenen, men jeg følte nok respekt for artistene til å ikke gå bort for å hilse. De vil jo ha fred, og jeg vil ikke ha rykte på meg som plageånd.

Grundig lei pizza
– Hva gjør så at en voksen mann arbeider frivillig på en konsert med Marcus og Martinus?

– Det er jo Janki og Mira. Det gode folk, de som står for arrangementet. Jeg er glade for at de får til noe i denne byen. Jeg savner ingenting når jeg er på jobb. I alle fall ikke pizza, ler han. Det er en kjent sak at pizza er mye brukt som pausemat, både i bystyresaler og dugnadsprosjekter.
Pizza er Kim grundig lei av.

– Den kan de ha for seg selv. Man blir jo så slapp av pizza. Da holder det med kaffi og røyk.

Er det noen stjerner han håper å rigge for på festivaler i Kristiansand i fremtiden, er det ett band som stikker seg ut.
– Metallica, kommer det kontant, mens han viser Metallica-stjernen han har tatovert på skulderen.

Savner flere
Drømmen er en festival av typen Quart, bare at den varer i 4-5 dager.

– De prøvde jo seg med Odderøya Live, men det eksisterer jo ikke lenger. Odderøya brukes altfor lite. De kunne jo hatt en fast scene her på amfiet. Det hadde ikke gjort noenting. Det kunne alltid vært mer festivaler her i Kristiansand, synes ildsjelen.

Back To Top