Fra den melankolske finske tango til den lidenskapelige argentinske

Gaute Heivoll har høstet strålende kritikker for sin nye roman «Drøm om de levende», for å ha tatt nye steg når det gjelder både språk og temavalg.

Gaute Heivoll har opparbeidet seg en stor tilhengerskare. Gjennom temavalg og et variert språk fenger han mange.

Hans nye bok har slått svært godt an. Forlaget kunne tidlig melde at førsteopplaget av boken forsvant rimelig kjapt. Kun få dager etter at boken var lansert, var førsteopplaget revet bort, og et nytt måtte derfor trykkes.

En indikator på den posisjonen Heivoll har opparbeidet seg kom på da Cafe Generalen nylig inviterte til et åpent publikumsmøte hvor svært mange hadde møtt frem for å høre Heivoll fortelle om sin nye roman.

Håper den er morsom å lese

– Du spenner vidt i språket ditt, fra den melankolske finske tango til den lidenskapelige argentinske, sa intervjuer Randi Berge Wandrup under den nevnte forfattersamtalen.

– «Drøm om de levende» var morsom å skrive, og jeg håper den også er morsom å lese. Det henger sammen med måten jeg skriver på. Man kan skrive om de mest depressive ting på en morsom måte. Det er mitt mål, sier Gaute Heivoll.

Handlingen i denne boken er som i flere av de andre bøkene Heivoll har skrevet, lagt til hans hjemtrakter Finsland. Hovedpersonen for handlingen er en ung mann som vi følger fra han er han er ganske fire og frem til «han» er blitt 24 år.

Et ekte og sterkt portrett

Boken er blitt en sår fremstilling om en gutts oppvekst og vei inn i depresjonen. I «Drøm om de levende» forteller Heivoll om en ung gutt, som mange anmeldere har ment er hans egen far. Romanen er blitt et ekte og sterkt portrett om guttens oppvekst og hans vei inn i voksenlivet, om hans familie, om innbyggerne i bygda, om de forventningene gutten har til seg selv, og hvordan andres forventninger er med på å påvirke de valgene han tar.
Gutten som blir beskrevet i boken er følsom og ekte. Han undres tidlig over hvordan «ting og tang» henger sammen i tilværelsen. Der han tidlig er en gutt preget av stor optimisme og fremtidstro, blir han etter hvert desillusjonert.

Han kjenner på skammen

Han får ikke helt til det han har satt seg fore, være seg en karriere i hoppbakken, som politi eller som lærer. Han kjenner på skammen og boken er derfor også en fortelling om hvordan skam og brutte håp hva dette kan føre til, og hvordan skammen kan påvirke og forfølge et menneske i årtider. Heivoll selv beskriver dette på aller beste vise med å konkludere med at «skammen er et fugleegg du kan gjemme i hjertet».

Heivoll beskriver utviklingen som «han» går igjennom på en fin og vár måte, fra da «han» som ganske ung får et dikt på trykk i avisen og drømmen om å bli forfatter, til hvor han senere sterkt vurderer å bli prest eller skihopper, ettersom han har evner, talent og anlegg for å velge det hele.

– Det handler om å vokse opp, om å ha framtiden foran seg, å være ung og være full av håp og pågangsmot, og kjenne at livet er til for deg, noe vi alle har kjent på, sier Heivoll.

Livet blir tyngre

Men «han» er i tvil, forlater bygda for å starte på befalskolen, så til Oslo hvor han blir politi. Men underveis blir livet tynge. «Han» opplever at livet er i ferd med å rakne. Som ung blir han lagt inn på sykehus for å få behandling for sin depresjon. Vakkert skriver Heivoll om hvilke utfordringer det innebærer i møtet med lokalsamfunnet. Hvor det er lettere å få aksept for et armbrudd som lokalsamfunnet vil glemme etter noen få uker, i motsetning til når en person må leve med det stempelet i pannen som uvegerlig fester seg for en som har fått medisinsk behandling for en psykisk lidelse, et stempel som må leve med for resten av livet.

Handlingen lagt til en plass som ikke finnes

Mange har tatt til orde for at handlingen i «Drøm om de levende» lagt til Heivolls hjembygd Finsland og med en far som hovedperson for handlingen. Mange har tolket det dithen at boken er en biografi over faren. Heivoll selv er ikke like sikker.

– Jeg har alltid vært opptatt av å skrive om bygda jeg kommer fra. Det er ikke direkte feil å si at handlingen er lagt til Finsland og at dette er en direkte biografi. Universet som «han» lever i, har jeg i stor grad diktet opp, selv om det også kan være mye som leseren kan kjenne igjen, sier Heivoll.

– I mitt hode er handlingen lagt til en plass som ikke finnes. Samtidig er Finsland den geografien jeg er født inn og oppvokst med. Jeg skriver om et lite sted som samtidig er stort. Du trenger ikke ha vært i Finsland for å lese mine romaner og forstå lokalsamfunnet som beskrives. Tvert om. Det er heller en ulempe å komme fra Finsland og lese mine bøker, fordi man lett kan henge seg opp i forhold som andre utenfra ikke vil henge seg opp i på samme måten, sier Heivoll.

Om en ganske alminnelig gutt

Han svar «tja» på spørsmål om dette er en biografisk roman om hans egen far.

– Jeg skriver om faktiske hendelser og personer i min fars liv. Dette er noe som verken er helt sant eller helt usant i forhold til faktiske forhold. Det er noe midt imellom, sånn sett ligner «Drøm om de levende» om flere av de andre bøkene jeg har skrevet.

– Jeg har skrevet om en ganske alminnelig gutt som vokser opp på en ganske alminnelig plass. Likevel er det utfordringer og hendelser som ikke er helt alminnelige hos denne gutten. Han opplever verden på en litt annen måte enn hva mange gjør, men som samtidig er opptatt av å være en del av fellesskapet.

Identifiserer seg med dem som er gått bort

– Gutten er veldig opptatt av dem som har levd før, dem som nå er borte. Han opplever at de døde har noe de vil fortelle ham. Han identifiserer seg mye med dem som nå er borte, derav tittelen «Drøm om de levende».

– Han er opptatt av død og liv både i sin samtid og fra dem som har levd mange hundre år forut for ham selv, hvor dette til syvende og sist handler om at gutten synes det er forunderlig rart å leve. Livet er en gåte og gutten kjenner på at alle rundt ham har forstått så mye og har svarene på selve livet fordi de er så opptatt av de håndfaste tingene, mens han selv stiller spørsmål om det meste, om livet, hvorfor livet er som det er, om seg selv, og sin egen fremtid. Alle spørsmålene han ikke får svar på, slipper ham aldri helt. Han blir derfor opptatt av døden i all sin gru, om at vi skal forsvinne en gang, «at jeg skal miste alt dette jeg har nå», sier Gaute Heivoll.