fbpx
skip to Main Content
SAMLING I SUNDET: Trekløveret som har lagt ned mye arbeid med boka syntes det kunne passe å presentere den på bryggekanten i Ulvøysund – selve indrefileten i Høvåg. Fra venstre står Eldbjørg Kjøstvedt, Halvard Vesterhus og Håkon Lilleholt.

Dypdykker i Høvåg-dialekten

Historielag gir ut bok:

Høvåg Museums- og Historielag ønsker å hegne om bygdas språklige kulturarv. Nå gir laget ut en bok med tittel «Høvågdialekten», som gir et unikt innblikk i eldre talemål i bygda.

 

Boka er skrevet av pensjonert universitetslektor fra UiA, Håkon Lilleholt, som forteller om hvordan talemålet i bygda var på 1950-tallet og noen generasjoner før. Sammen med en gruppe eldre, språkinteresserte folk fra bygda har han samlet et stort antall ord og ordformer, og forklart dem. I et eget kapittel tar han opp ord som har gått ut av dialekten, men gjenfinnes i stedsnavn. Boka inneholder også lister over lokale navn på planter og dyr.

Et lite hefte ble til bok
Til å begynne med var det bare tale om å lage et hefte med gamle ord og ordformer fra bygda. Sigrun Kjøstvedt hadde vært svært aktiv i historielaget, bl.a. ved innsamling av stedsnavn i 1990-årene og senere. Hun hadde et presist minne om hvordan foreldregenerasjonen snakket, og hun hadde også skrevet ned en del. På en annen kant av bygda hadde Johan Henrik Jørgensen, lærer fra Hellenes, samlet et stort antall ord og uttrykk som bl.a. foreldre og besteforeldre hadde brukt. Det som manglet, var nøyaktige opplysninger om uttalen og forklaringer. Dette foreslo Sigrun at vi skulle lage et hefte av. Det ble starten på prosjektet, forteller forfatter Håkon Lilleholt og Halvard Vesterhus, leder i Historielaget.

Informanter
Da Sigrun gikk bort i 2018, var det mange ord som manglet opplysninger om nøyaktig uttale. Søsteren hennes, Eldbjørg Kjøstvedt, tok over. Senere ble flere folk i bygda trukket inn i et større innsamlingsarbeid.

– Vi ville ha informanter som kunne bekrefte bruken og uttalen, og fikk samlet en gruppe godt voksne høvdinger. Det har blitt mange sammenkomster underveis i arbeidet med boka, ofte med en god porsjon humor i samtalene, beretter Halvard og Håkon der vi sitter i stua til sistnevnte på Ribe, ikke langt fra Ulvøysund. Utenfor glasset kan vi følge sola som synker ned i den sølvblanke Kvåsefjorden som danner et naturlig skille mellom Høvåg og Randesund. Hva det er som skiller dialekten i Høvåg fra distriktene omkring, spør du?

– Folk fra Lillesand hører fort at en person kommer fra Høvåg. Selv vil de si jentene, hestene og husene, som i bokmål. I Høvåg sier folk jentane, hestane og husane. Ellers vil nok noen lillesandere si at folk i Høvåg «synger» litt når de snakker. Det har å gjøre med tonegangen i orda. Vi kan ta ‘bilen’ som eksempel. En høvding vil ha en høy tone på i-en og så senke den mot slutten av ordet, såkalt høytone. I Vestre Moland og Lillesand er tonegangen motsatt. Der vil tonen være lav på i-en og stige mot slutten av ordet (lavtone). Mellom Høvåg og de gamle kommunene vestenfor er det ikke slike systematiske forskjeller, men folk kan bruke forskjellige ord. Høvdingene har for eksempel kalt den minste alkefuglen for ‘hestelort’ mens de vest for Kvåsefjorden har sagt ‘putte’.

Skillelinjer innenbygds
Lilleholt kan fortelle at en dialektforsker på UiA brukte å si i en spøkefull tone at skillet mellom høytone og lavtone gikk ved en bensinstasjon mellom Sørlandsparken og Lillesand, dvs. på Vallesverdmyra. Folk i skolekretsene nærmest Vestre Moland har lavtone. De bruker også -ene i substantivene. Langs sjøveien går dette dialekttrekket vestover til Gamle Hellesund.

– Om variasjon i ordforrådet kan vi bare si at ulikheter kan spores fra gårdene litt inn fra kysten og ut til øyfolket som hadde tettere tilknytning til sjøen. Vi har ikke gitt noen oversikt, men eksemplene våre er forsynt med initialene til informantene, som kommer fra ulike deler av bygda, utdyper de to.

I endring
Boka er som en Sarepta-krukke når det kommer til ord og uttrykk som var i bruk i Høvåg før 1950. De er alfabetisk oppført, med oppslag i normalisert form. Noen eksempler: brur, uttalt bru = brud. Bullbiter = bisk person. Bue, uttales bøue. Enkemannssorg = sterk smerte som går fort over. Hoppe i hella = hoppe uten tilløp. Fettlærsko, uttalt feitlasko = beksømsko og fettlærsko. Finske = ha mistanke om noe. Fjod = frisk. Hagl, uttales havl. Isflonge = Isflak. Kavere = garantere. Kjykken = kjøkken. Risikerlig= risikabelt. Nagle, uttales navle. Surdalter = villepler.

– Mange ord og uttrykk er gått ut av bruk og dialektene er i stadig endring. Det handler selvsagt mye om påvirkning utenfra, ikke minst hos de unge. Ungdommene i bygda har jo til og med gått bort fra blaude konsonanter, konstaterer Håkon Lilleholt. Boka, som er rikt illustrert av Arvid Bergstøl, er trykket i et opplag på 1000 eksemplarer og selges blant annet hos Berges Bokhandel og på Matkroken, Indre Årsnes i Høvåg. «Høvågdialekten» er for øvrig ikke første bok som historielaget har gitt ut om den lokale språkarven. Boka «Stedsnavn i Høvåg», også den forfattet av Håkon Lilleholt og utgitt i 2014, beskriver og forklarer et utvalg av bygdas stedsnavn. Lagets leder, Halvard Vesterhus, er på vegne av laget svært takknemlig for Lilleholts mangeårige innsats for bygdas lokale historie, og hans gode samarbeid med informanter. Vesterhus avslutter med å anbefale boka som julegave til alle med interesse for dette temaet.

 

FORFATTER OG SPRÅKMANN: Håkon Lilleholt har solid bakgrunn som pensjonert lektor i språk ved UiA. I sin tid leverte han hovedoppgave om stedsnavn i Høvåg.
Back To Top