En god vin hever en ellers utmerket matopplevelse

Vi har vært på vinsmaking hos La Famiglia med Masi – en italiensk leverandør av vin fra Verona – Romeo og Julies by, og det var en tankevekker.

– Det er veldig gøy med en fullsatt uteservering på en onsdag, røper daglig leder ved La Famiglia, André Hjort.

Den italienske familierestauranten i Børsparken har hatt Masi på besøk mange ganger og er således blitt en sørlandsambassadør for vinleverandøren Masi, som også brygger sin egen vin i Verona – byen som er kjent fra historien om Romeo & Julie.

– Veneto, er kanskje mest kjent for sin Prosecco, og derfor er det en sprudlevin dere har fått som velkomstdrink i dag. Vår Prosecco består 90 prosent av Glera-druen, men har en touch av Chardonnay for å gi den litt fruktighet i buketten. Vi lagrer også vinen litt ekstra lenge, for å gi den litt tynnere bobler, forteller Masi sin italienske representant, Max Massimiliano dalla Fior.

Velkomstdrinken

Proseccoen vi fikk som velkomstdrink var tørr og fruktig, uten å bli søt, og de tynne boblene gjør at den føles mildere i munnen og ikke blir for mektig for maven. Helt fabelaktig.

Max forteller om de gode egenskapene til Amarone-viner, hvilket vil si viner som blander ulike druetyper, og om at Masi er den største vinprodusenten i Verona, med det bredeste sortimentet.
– Det er våre Amarone-viner som har satt oss på kartet.

Vi sitter i et oppvarmet telt i uteserveringen, ettersom det nærmer seg solnedgang. Alle fremmøtte skal få teste Masi sin vin til en tre retters middag som inngår i høstmenyen.

Forretten

Forretten er bruschetta med tomat, basilikum og Burrata-ost på toppen – en type Mozarella som er større, mer creamy og mer kuleformet.

Burrata-osten var en fin overraskelse da den er mer fluffy enn vanlig Mozarella. Brødet var crispy men vineddiken tilførte nok fuktighet og sødme sammen med cherry-tomatene, mens en passende mengde ruccola stod for bitterheten.

Til forretten får vi servert en avkjølt hvitvin – en Lunatio Lugano di Masi, Lugana Doc, brygget på druer fra sydkanten av Garda-sjøen, hvor de har mye vind og etter sigende skal ha veldig myk jord.
– Dette tilfører vinen en kraftig tropisk fruktighet, som gjør den svært anvendelig til flere typer mat. Denne ble veldig populær i Tyskland i forfjor og er i ferd med å vinne terreng over hele verden, forteller Masis utsendte.

Vinen hadde en markant fruktighet, og syrligheten var merkbar uten at den ble dominerende. Alt i alt var det en vin som var lett å drikke.

Hovedretten

Til hovedrett får vi hjort, servert med sopp, viltsaus, rotgrønnsaker og gnocchi som tilbehør.
– Det lyder ikke særlig italiensk, men de spiser faktisk en del hjort i Nord-Italia, forteller restaurantøren med det treffende etternavnet.

Hjorten var deilig mør og hadde en kraftig, karamellisert smak, nesten som biff. Rotgrønnsakene kunne fort gitt for mye bitterhet, men var helt perfekt, og det hele var bare vilt godt.

Til hovedretten fikk vi prøve to rødviner, først en CampoFiorin.
– Dette er den mest kjente vinen fra Valpolicella-distriktet. Dobbelt fermentert for ekstra smak. Etter tørking blir druene presset igjen, og noe av drueskinnet blir bevart. Dermed blir den ekstra konsentrert. Vinen gir en kraftig nese og syrlighet, og en frisk ettersmak, beretter Max.

Avisens utsendte synes den hadde en tydelig eikefat-aroma. Den var helt klart fruktig og ga et streif av sjokolade. Den hadde en kort ettersmak men tilførte maten en fruktig bitterhet.

I tillegg fikk vi prøvd en Amarone Costasera.
– Her er fermenteringen kjølt ned tidligere, for å beholde sødme. Det er en veldig ung vin bestående av tørre druer, som gir den en konsentrert, nærmest kirsebær-aktig smak men en rund avslutning. Begge viner består av de samme tre druene, men gjennomgår en litt ulik bryggeprosess.

Denne var søt men med en aroma av overmoden frukt og ost. Bitter og lengre ettersmak enn den forrige. Den passet retten utmerket da den tilførte maten en avrundet sødme.

Desserten

Til dessert har de også laget noe ukonvensjonelt, nemlig en sjokolade-Tiramisu.
– Det er den mest kjente italienske desserten, men vi har tullet litt med den slik at den skal passe til dessertvinen vi serverer, røper Hjort.

Tiramisu er en relativ enkel dessert med fingerkjeks trukket i kaffe og dekket med et rikelig lag med Mascarpone-ost, toppet med et tynt lag sjokoladepulver.

I denne tiramisuen var det brukt mer sjokolade enn normalt, og det var ingen som klagde på det. Om det finnes en himmel, bør denne desserten finnes der. Utsøkt. Til vanlig lager La Famiglia tiramisu på tradisjonelt vis.

Til desserten fikk vi servert en Recioto – en søt dessertvin.
– Her er fermenteringen kjølt ned veldig kjapt for å beholde den søte smaken, men ikke så kjapt at vi mister all bitterhet. Dette gir en balansert dybde slik at den passer både til ost og søte retter, bedyrer Max.

Denne ga en duft av mørk lakris og tobakk. Smak av kirsebær. Eksploderer i munnen sammen med desserten. Himmelsk.

Konklusjon

En slik presentasjon av vin som er nøye utvalgt for rettene, av tre fagpersoner, er slik alle vinsmakinger burde foregå. Dersom hensikten med denne formen for vinsmaking var å åpne øynene hos folk som ikke drikker vin til vanlig, var det en suksess. Dette viste oss at den rette vinen tilfører maten en ekstra smaksdimensjon som komplimenterer retten og tilfører en elevert totalopplevelse, og at det absolutt er verd de ekstra kronene den eventuelt koster mer enn øl. Maten var så god at vi glemte å ta bilde av desserten. Her var det kvalitet i alle ledd.