Kunne vært sagt på halve tiden

Spillefilmen fra Kristiansand som hadde premiere 1. september, Perleporten, harselerer med mektige personer i Kristiansand, men poenget kunne vært stadfestet på halve tiden. To timer er altfor langt.  Dette burde vært en kortfilm.

Trond Pedersen, spilt av Morten Løge, er en gift, utro, lettere alkoholisert og spilleavhengig kontormann i Kristiansand, som har problemer med å kunne lage barn. Han tjener tilsynelatende fett, ettersom han kjører en flott Mercedez og bor i et stort, fancy, og hyper-moderne rekkehus i et pent nabolag, hvor alle har striglet plen med robotgressklipper.
Trond er åpenbart ikke lykkelig, og han bryter fullstendig sammen når han får sparken. Han klarer ikke å fortelle det til sin kone, og ender opp med å forsøke å ta livet sitt når hun går fra ham.

Møter Jesus

Under et mislykket selvmordsforsøk, faller han og slår seg kraftig slik at han havner på sykehus. Nær døden, ser han Jesus, og sverger å slutte med å synde. Han erstatter spilleavhengigheten med en nettauksjon som gir ham den samme spenningen, bare at han vinner penger hver gang han satser. Han er endelig lykkelig og kan leve et drømmeliv i luksus og fråtsing sammen med kona og resten av familien.

Falsk giverglede

Trond vil gjerne hjelpe lokalsamfunnet, inspirert av et TV-program, men hovedsakelig fordi det gir god PR. Han tjener tross alt penger på å selge typiske bruk-og-kast-produkter og livnærer seg på folks impulshandling, av ting som er laget av fattige folk i den tredje verden, som medfører en masse søppel, spesielt i fattige land som vi snart får se.

Nyttig idiot

Han blir snart lokket av varaordføreren, spilt av Per Kullerud, til å støtte en nyhetsside på Facebook og til etterforske hva byens tiggere bruker pengene på. Det kommer straks frem at varaordføreren kun vil ha frem at tiggerne egentlig ikke er fattige, og bygger store boliger for pengene de tjener på tigging og mer lyssky virksomhet i Kristiansand. Trond blir en nyttig idiot ettersom han gjerne vil finne ut om han selv ble lurt til å støtte tiggere som egentlig ikke trengte pengene.

Maktpersoner i virkeligheten

Trond har mange likhetstrekk med en annen viss nettbutikk-konge fra Kristiansand og varaordføreren som ville bevise at rom-folk hadde uærlige hensikter, har likhetstrekk med en viss tidligere varaordfører herfra. Dermed sauser filmen, som hevder å bygge på en sann historie, sammen flere historier for å vise et symptom på Kristiansand – en usmakelig og skinnhellig dobbeltmoral som preger de besteborgerlige.

Filmen er skrevet og regissert av Jonas Matzow Guldbrandsen. Noe av det som gjør filmen morro å se, er at deler av rollebesetningen består av ordentlige tiggere og halv-offentlige personer fra Kristiansand, man aldri forventet å se som skuespillere. Den er godt produsert og klippet, og tidvis morsom, og skuespillerprestasjonene er jevnt over gode, selv om karakterene fremstår noe animerte og svært enfoldige, hvilket kanskje er meningen for å gjøre poenget overtydelig.

Treg og altfor lang

Filmen vil tydeligvis også bevise at sørlendinger er trege, for de fleste av scenene var mye lengre enn de trengte å være, noe som bidrar til at filmen er to timer lang, når det hadde holdt med én time på å fortelle samme historien.