Lykkepillen fra Tyskland

Husker du Freia reklamen som annonserte at inntak av melkesjokoladen deres bidrar til sinnets munterhet? Å kjøre Porsche 911 har noe av samme effekten.

Nå er den her i åttende generasjon og er bedre enn noen gang. Jeg har lenge vært avstandsforelsket i den ikoniske tyske sportsbilen men har aldri hatt kjangs, dessverre.

Litt historikk:

Første generasjon 911 så dagens lys i 1963, da med en 2-liters luftkjølt boxermotor i hekken som ga 130 hestekrefter til bakhjulene. Sikkert ganske spinnvilt på 60-tallet. Faktisk så har ur-Porschen slektsbånd til Folkevogn «Bobla» som Ferdinand Porsche stod bak, også den med luftkjølt boxermotor i hekken og med trekk på bakhjulene. Men med adskillig mindre effekt.

Mye har endret seg siden den gang, men DNA’et er intakt godt og vel 60 år senere. Fremdeles er det en boxermotor i hekken men fra 1997 gikk man fra luftkjølt til vannkjølt. Det trange baksetet har vært der hele tiden selv om det egner seg bedre for bæreposer enn for levende vesener. Det bobleformede karosseriet med brede hofter gjør at alle ser slektskapet til første generasjon 911. Og en detalj må nevnes, tenningsbryteren har beholdt sin plass på «feil»side av rattet. Mulig Ferdinand Porsche var venstrehendt?

Stevnemøte med ikonet

Så skulle jeg få  min drøm oppfylt om et stevnemøte med en 911 en vakker aprildag med fjærlette skyer dansende under en blå himmel og med asfalten godt tørket etter vinterens saltlake. Frode Zaar, plassjef hos Porsche Center i Sørlandsparken ga meg nøkkelen til en Carrera  4GTS twin turbo med 480 hestekrefter (0-100 på 3,2 sekunder) og trekk på alle fire slik at jeg kunne få skrive en litt annerledes sak til  motormagasinet.

– Kos deg og finn noen veier der svingene kommer tett, du kan ha bilen frem til stengetid, var beskjeden jeg fikk av Frode. Dette var tidlig om morgenen. Dagen var kommet.

For å oppsummere med det samme: Det ble en grei dag på jobben i selskap med ikoniske 911 med bensinmotor. Om den noen gang blir elektrifisert er visst helt i det blå.

Ikke et vondt ord om elektrifiseringen av bilparken, jeg har prøvekjørt et ukjent antall elbiler, til og med Porsche. Fabrikken i Zuffenhausen i Tyskland har for lengst tilkalt elektrisk ekspertise for å styre mot det grønne skiftet. Mitt møte med helelektriske Porsche Taycan for noen år siden ble saktens et spennende møte.

Back to basic

Det er likevel noe helt annet å fyre opp en potent Porsche som drikker ekte fuel. Back to basic, liksom. Taycan’en jeg kjørte den gang var utstyrt med kunstig motorlyd – for om mulig å kompensere for mangelen på «ekte» lyd. Det ble, ja, nettopp, kunstig, og noe som neppe går hjem hos puristene.

I det jeg vrir om tenningsbryteren på 911’en høres først et iltert bjeff, og så fortsetter det med en rå raspelyd fra de to pottene bak mens  jeg triller forsiktig rundt Porsche-bygget. Nærmere bilhimmelen kommer man neppe, men dette er bare begynnelsen. I det jeg glir ut på motorveien er det tid for å aktivere sportseksosen med et knappetrykk. Spjeld i pottene åpner seg og resulterer i en kakofoni av rå motorlyd som får nakkehårene til å reise seg både hos meg, og sannsynligvis hos alle som måtte befinne seg i nærheten.

Så det ultimate partytrikset; inne i en tunnel girer jeg ned med hendlene bak rattet, turtallet når nye høyder,  noe som resulterer i høye smell som gjaller mellom betongveggene. Euforisk, rett og slett. Nevnte jeg noe om sinnets munterhet innledningsvis?

Et fett lydanlegg fra Burmeister lar jeg få være i fred, her er det motorlyden som har forrang. Hele tiden. Det går altså ikke lydløst for seg, slik som i elbiler. Men det er slik det skal være i en Porsche 911. Ferdig snakket.

I sitt rette habitat

Motorvei er en ting, men i lengden blir det litt kjedelig å cruise i 100 km/t på snorrette strekk. Jeg følger rådet til Frode Zaar og leter opp noen lite trafikkerte  småveier hvor svingene kommer tett som hagl. Her kan jeg boltre meg og dyrke lidenskapen uten å bryte fartsgrenser. Jeg bytter fra «Normal» til «Sport» i oppsettet slik at den åtte-trinns PDK-kassen skifter kjappere og turtallet holdes på høyt nivå. Neppe noen gang har jeg kjørt raskere på disse veiene, og sannsynligvis heller aldri tryggere. Jeg har full kontroll. Lavt tyngdepunkt, firehjulsdrift og krefter som drar bilen ut av svingene fungerer akkurat slik det skal, jeg og bilen ligger limt til veien. Skulle et dyr forville seg ut på asfalten, så er overdimensjonerte bremser til disposisjon. Bremsepedalen krever et ganske kontant trykk, det samme med gasspedalen. En 911 skal kjøres aktivt, og da er en viss motstand riktig oppskrift.

Førerstøttesystemer er tilstede i fullt monn, adaptiv cruise og filholder og masse annet som sikkert gjør den selvkjørende på nivå 2, men hvem bryr seg? Her skal mest mulig være overlatt til den som sitter bak rattet .Jeg føler at alt stemmer når jeg først har fått plassert meg dypt nede i sportsetet som kan justeres i utallige vinkler elektrisk. Jeg sitter ekstremt lavt, og bare for å ha nevnt det, enkel inn-og utstigning har aldri hatt prioritet i 911. Stive lemmer og klein rygg kan avstedkomme utfordringer. De som må ha høy sittestilling må se seg om etter noe annet.

Familie-alibi

Baksetet er et kapitel for seg. Hvorfor Porsche har valgt å beholde det i 911 kan man lure på. Er det nostalgi? Jeg ga opp forsøket på å tre meg inn og hadde jeg lykkes med forsøket så hadde jeg sittet med knærne opp til haka og med bøyd hode for ikke å stange i taket. Men Porsche har i alle fall ett ess i ermet med sitt baksete: to isofix fester er på plass. Altså, her er familie alibiet for den som sikler etter en 911 men som ikke er helt på linje med partneren sin med hensyn til valg av kjøretøy. «Det er jo plass til ungene i barneseter!». Når det dertil finnes en brønn under panseret foran som rommer et par spesialtilpassede kofferter så skulle vel alt ligge til rette for festlige utflukter med familien…

Porsche 911 kan altså fungere som litt mer enn en lekebil for entusiaster. Velger du «Normal» i kjøreoppsettet og samtidig slår av sportseksosen så er den riktig snill og den fungerer helt fint i tett bytrafikk uten å gjøre for mye av seg. Og så kan den komme til nytte når ungene skal bringes og hentes i barnehagen. Men regn med å få noen ekstra blikk når du du manøvrerer ungene ut fra baksetet. Helt anonym er man uansett ikke i en 911.

For å konkludere: Å få kjøre en ekte Porsche 911 ga mersmak. En advarsel er dog på sin plass: jevnlig omgang med Porsche sitt ikon kan være sterkt vanedannende og avhengighetsskapende. Og da er jo prisen det store spørmålet. For å si det sånn, spør du etter prislappen har du neppe råd.

Demobilen koster, med mye kjekt ekstrautstyr, rundt 2,3 millioner. Ja, det er en kostbar lykkepille, men jeg kan skrive under på at den virker. Tenk om den kunne foreskrives  på blå resept. …

Tusen takk til Frode og de andre hos Porsche Center for lånet.