Et «lite stykke solskinn»

Det var ikke småtterier: Oppvaskpulver, glansemiddel, vaskepulver, skyllemiddel, håndsåpe, oppvasksåpe, dusjsåpe, intimsåpe, ansiktsrens, sjampo, balsam, grønnsåpe, gulvvask til fliser..

Jeg noterte så blekket sprutet, listen ville ingen ende ta. Det kom til å bli en dyr handlerunde.

Lettere oppgitt begynte jeg å drømme meg tilbake i tid, til da jeg på studenthybelen hadde en sjampo i dusjen og et såpestykke på vasken. Jeg husket også at min avdøde bestemor løste alle sine vaskeutfordringer med ett såpestykke – nemlig «Sunlight». På grunn av unevnelig mange allergier, var denne såpen et «lite stykke solskinn» for henne.

Hun brukte den til alt; kopper, kar og klær. Hårvask, kroppsvask og intimvask. Til bordflater og gulv. Ja, jeg tror faktisk bestefar ble nødet til å vaske Ford’en sin med den også.

Besteforeldrene bodde sentralt, jeg vokste opp langt inne på heia. Det var kilometervis med grusvei over bakker og berg som jeg måtte slite meg gjennom til og fra skolen. Det var så fristende å sove hos dem, men da måtte jeg leve parfymefritt…

Som tenåringsjente på 80-tallet, var det to velduftende produkter som gjaldt, nemlig «Jane Hellen» og «Date».

Førstnevnte tronet øverst på sjampopallen, milevis foran sjampo med egg og timotei og 5-literen med grønn eplesjampo, et økonomisk innkjøp fra Sverige.

Så tenåringsjenta fikk et grusomt valg: Kort og behagelig skolevei sammen med venner eller «Jane Hellen» og «Date».

Jeg ristet av meg et grøssende ungdomsminne, men ideen utfordret meg:

For å spare tid, miljø og ikke minst penger, kunne jeg gjøre som bestemor, satse alt på et kort, eller la meg si: På ett såpestykke?

Jeg forsøkte å se det for meg.

Det ville bli slutt på klær som luktet blomstereng og vinglass som glitret i vitrineskapet. Håret ville slettes ikke se ut som i frisørreklamen. Lukten av et nyvasket hus ville heller ikke bli den samme.

Det føltes ikke så fristende, men det irriterte meg at jeg hadde gjort meg avhengig av opptil 13 velduftende duppeditter!

Hvem hadde innbilt meg at jeg behøvde så mye rart for å holde et hus og en middelaldrende kropp ren?

Svaret kom raskt: Jeg lar meg ganske enkelt forføre av reklamene med stønnene unge sjampodamer, dådyrblikk og påstander om at «Jeg fortjener det!».

Tanken på å skalere ned virket forlokkende.

For ærlig talt, så er det ganske tungvint med denne mengden. Reiser jeg på tur, må jeg beregne en halv koffert til ulike vaske- og renseprodukter. Hyllen i dusjhjørnet flyter over av alle slags 1,2 og 3-trinns produkter.

Og det er ikke bare på badet, vaskerommet avslører meg også. Jeg lar meg lure til å kjøpe utallige moppestenger som jeg raskt utvikler et hatsk forhold til, når de i flokk overfaller meg fra åpent høyskap.

Jeg ender jo likevel alltid opp med langkost, gulvfiller og to typer vaskevann.

Reklamen har fått has på meg, og det ender ikke der. Nei, i tillegg har den fått meg til å henge meg opp i PH-verdi!

PH’en må reguleres både her og der. Den kroppen jeg trodde var i ett stykke, den er en skikkelig luring! For håret har en PH-verdi, huden en annen og underlivet en tredje. Er det rart dusjhyllen fylles opp?

Det eneste jeg mangler i hyllen er en flaske «Between your toes», med rett PH som dreper lukt og lakrisbåter. Bestemor hadde brukt «Sunlight».

Kanskje jeg skal legge inn et stykke av den magiske såpen i dusjen?

Jeg setter den også på handlelisten. Fordi jeg fortjener det!