Velg ikke bort Sørlandet

Fra Gabriel Scott Selskabet vil vi straks følge opp:

Det er jo ikke bare Vilhelm Krag som ville snudd seg i sin grav, men også Gabriel Scott. Om han som Krag kunne sett hva som kan skje om saken låser seg. Det står om å velge landsdelsnavn for en ny tid! Og det utfra en spontan enkét rettet mot 800 tilfeldige personer på vegne av oss alle 300 000 Sørlendinger. Hvor forberedte var de som forkastet Sørlandet? Som lektorer vil vi spørre: Har de gjort leksa si?

Er det ikke snart på tide at vi sørlendinger slutter å ta vitale saker «på direkten», men går seriøst til verks? Især i signalsaker som vedgår oss alle og landsdelens framtid? Hvis svaret er ja kan vel dette være verdt å tenke på sammen med det leserne selv har tenkt.

Utgangspunkt: Her er det flotte momenter i favør av Sørlandet: Sørlandet har nesten bare positive assosiasjoner. Sørlandet kan være et mindre ladet begrep enn Agder, greit å starte med noe nytt etter årelang strid egder imellom. Vi har Sørlandsbenken, Sørlandstinget, Knutepunkt Sørlandet (vår kommentar: behold navnet, ikke snevre det inn til Kristiansand). Eksemplene kan forfleres: Sørlandsbanen, Sørlandsparken, Sørlandets Sykehus, NRK Sørlandet med Sørlandssendinga, Sørlandsbenken på Stortinget, Sørlandsbadet, Fullriggeren Sørlandet, den nye ukeavisen Sørlandsavisen for hele Sørlandet osv.

De overordnete premisser må vel være kulturell identitet, profilering i tiden og attraktiv merkevare. Hvem tror at vi hadde vunnet fram med navnet Sørlandsbanen til Stavanger om vi hadde forsøkt oss med navnet Agderbanen? Hvordan skal vi oppnå paritet og anerkjennelse som den fjerde landsdel med Nord-Norge, Vestlandet og Østlandet, med Agder, den minste av alle? Hva opplever vi? Et Agder som mer enn andre landsluter selger seg selv ut og går på NAV. La oss slippe mer av den imagen. Det er da navnet Sørlandet som klinger og rekker til i konkurransen om landets fire landsdelers politiske, økonomiske og kulturelle oppmerksomhet og satsing innenfra og utenfra. Konklusjonen bør bli motsatt, ikke et nei, men et ja til Sørlandet. Sørlandet kan og bør samle. Fra flotte toppen av Setesdal, Sirdal og Gjerstad, like ned til vår like attraktive kyst, det er Sørlandet, ikke Agder, som gir gjenklang i sinnene. Aller mest sett utenfra, fra Asia, Amerika, Europa, og vel også fra Stortinget må vi tro. Hvem sier, «vi skal til Agder på ferie?»

Hva sa sørlandskjenneren Johannes Seland: – Landsdelen er gammel nok, men navnet er nytt. Og det er framfor alt ikke et geografisk navn, men et karakternavn. En begeistret skribent har kalt den blide kyststripe for Norges Riviera, (vår kommentar, «Norges svar på Florida»). En annen skribent har betegnet den som «Sommersmilet i norsk natur», Sørlandet – det samler land og sjø i et fang. Jeg sa at Sørlandet er et karakternavn. Det er mere enn et spørsmål om geografi, historie og språk. Det er et spørsmål om innhold. Og alt det som samler seg i ordet topografi. Om natur og folk. Vi vet at fjellene ikke er de høyeste her, at husene ikke er de veldigste, at fjordene ikke er de dypeste og villeste. Men like sikkert er det at en sørlandstype kan settes opp mot typen fra øst og vest og nord og det enda Sørlandet ikke er et ensartet land og et ensartet folk. Sant å si er Sørlandet et ganske underlig påfunn av Vårherre. Ja, da Vilhelm Krag fant på navnet Sørlandet (vår kommentar, sammen med Gabriel Scott på Kvanneid Pensjonat i Høvåg), var det som han skjenket et gammelt barskt vinterland en hage å drømme i. Det var musikk og sødme i navnet. Ingen prakt og glans, men en stillferdig inderlighet som føles som en lise i sinnet. Men ytterst på kysten møter vi sjansetakeren, kapergastenes etterkommer, mannen og kvinnen som kan seile i motvind og ta en risiko med sammenbitte tenner. Slik er Sørlendingen.

Scott. La oss sitere en av landsdelens mest kraftfulle kronikører, Jan Vincents Johannessen: – Gabriel Scott, ingen kjente Sørlandet bedre enn han. Her er jeg helt på linje med Arne Beisland som skrev en utmerket bok om Scott, som kjente Sørlandet fra den milde, lyse og smilende sommernatten, men også fra den barske høst- og vinterdagen, når stormen ulte, regnet pisket og slo, og skutene mistet kursen og forliste på båene og skjærene. Med hele sin sjel levde han seg inn i dette landskapet. Han fikk også fram noe av det sentrale ved sørlandsmennesket, humoren, beskjedenheten, men også smålåtenheten og narraktigheten.

I forordet til boken skrev Beisland: Scott er sørlending, og han er det så ekte som det går an. Han skriver om sørlendinger på beste sørlandsk vis. Det vakreste som er sagt om landsdelen, har han sagt. Skal vi skrive om den, kommer vi vanskelig utenom ham. Derfor har jeg i kapitlet om «Landet som skapte dikteren» latt Scott selv tale mest mulig, fordi jeg ikke kan finne noe bedre som noen gang er skrevet om Sørlandet.

Til dette vil vi si: La oss tenke oss om. La oss ikke være smålåtne nå. La oss ikke binde oss opp av en prematur enkét. Ikke gå opp til eksamen uten å ha lest leksa. La oss velge profilnavnet Sørlandet for vår nye region. La oss bli konkurransedyktige. Men la oss også fortsatt dyrke og la oss sjarmere av egdenes historie. Her er mye å ta av og vise fram, slik for eks. Sørlandets eget Universitet og Akademi, Museene, Historielagene, Gabriel Scott Selskabet, Vilhelm Krag Selskapet, Byselskapene, Senioruniversitetene og Agderkultur også gjør.

Kirsten og Thor Einar Hanisch,
ledere og redaktører em, nå journalister, i Gabriel Scott Selskabet