Hjem på hjul

Veteranbil ble bobil:

Silje Egeland har byttet A4-liv i leilighet med tilværelse i rullende bolig på et minimum kvadratmeter boltreplass.

Det er definitivt en livsstil dette, fastslår Silje mens hun koser med Milo i døråpningen til Volkswagen Caravellen av fin gammel årgang. Milo er en valp som også har fast adresse i bilen fra 1985 og som har kostet Silje omlag 100 000 kroner pluss et ukjent antall arbeidstimer.

Vi treffer dem i enden av en steinete kjerrevei som ender i et platå med grønt gress ved Otras bredder. Caravellen er pent plassert med utsikt over elva som stryker stille forbi en vakker høstdag i november. Lyden av passerende tog er det eneste som bryter stillheten til faste tider. Det er litt over ett år siden hun kjøpte bilen. Mye av tiden har gått med til å bygge om innredningen slik hun selv ville ha det. Blant annet med seng nede på grunnplanet og ikke oppe i det forhøyede taket, slik det var originalt.

– Nå har jeg ståhøyde på kjøkkenet, det er en fordel når jeg skal lage mat, forklarer Silje. Kjøleskap på solcellestrøm, to gassbluss samt en liten vask utgjør hovedbestanddelene i kjøkkenet. Pluss diverse skap og oppheng til matvarer, dekketøy og annet. På dagtid er det fort gjort å gjøre om sengen til sofa med plass til et par personer.

Gode hjelpere
Hjelp i ombyggingsprosessen har hun også fått, av medlemmer i «Kristiansand Bus-Depot», entusiaster som har lagt sin elsk på Folkevognbusser og Transportere av gammel årgang.

-Folkevognmiljøet er et stort fellesskap der alle hjelper hverandre når det oppstår problemer, for det gjør det med så gamle biler, også med min. En gang ble det full stopp i en rundkjøring, men hjelpen var ikke langt unna, smiler Silje.

At Silje brenner for gjenbruk skinner tydelig gjennom:

-Jeg har mer sans for å ta i bruk en gammel bil fremfor å kjøpe ny, selv om det byr på noen utfordringer, understreker hun.
Siden sommeren har hun bodd fast i bilen. Nå står vinteren for tur. Hvordan vil det arte seg?

Klar for vinteren
-Det tror jeg går bra. Jeg har isolert litt i veggene og nå har jeg fått satt inn gassvarmer, forklarer Silje. Med en Porta Potti gjemt under sengen er også toalettfasilitetene på plass, selv om det blir i all enkelhet. Dusj og vaskemaskin må hun imidlertid klare seg uten.
– Jeg leier et verksted på Odderøya hvor jeg jobber med kunstprosjekter. Der har jeg tilgang til det jeg ikke har plass til i bilen, så det fungerer egentlig greit nok. Og så kan jeg stikke innom til min mor som bor i Vågsbygd om det kniper, legger hun til. Silje er oppvokst med det enkle campinglivet fra hun var liten. Da var det campingvogn som gjaldt, og turene gikk som regel til Høvåg med mor og far.

På langfart
– Så jeg har det i meg, dette med å leve litt primitivt på lite plass. Jeg hadde noen år der jeg bodde i leilighet, men så kom lysten tilbake til å leve det frie liv på hjul. Drømmen er å dra på langfart nedover i Europa, kanskje til Portugal. Da vil jeg sette av god tid og ikke ha noen fast plan, men ta det som det kommer. Men så er det denne koronaen da som gjør det usikkert når vi kan gjennomføre planene, sukker hun.

Bytter motor
Enn så lenge blir det nærområdet som blir tumleplassen for Silje og hunden. Dessuten står et større prosjekt for døren:
– Jeg skal bytte motor! Den originale vannkjølte boxermotoren er ganske sliten, så det er ikke uten grunn at bilen har fått kallenavnet «Snilen». Det er rett og slett ikke enkelt å følge trafikken slik det er nå. Planen er å sette inn en Passat motor, den er jo annerledes bygd, så det er en komplisert jobb. Men med god hjelp av gutta på depotet skal det går bra, mener hun.
Det er skumring idet vi tar farvel med Silje og Milo som har funnet seg tilrette for kvelden på sparsomme kvadratmeter. En bærbar pc får fungere som TV, musikken kommer fra en trådløs høyttaler og ledlamper sørger for leselys. Men det spørs om ikke utsikten til elva som stryker stille forbi i er det fineste.