Stadig flere ensomme

Når den sosiale møteplassen flyttes til sosiale medier, merker spesielt den eldre garde på et utenforskap.

Skriver´n, altså jeg, vokste opp i en liten bygd i Trøndelag. Jeg tror ikke det var noen mulighet for å være ensom der, hvis du nå ikke absolutt foretrakk det. Til enhver tid var det en nabo, venn eller slektning der som etterlyste en prat med deg hvis du hadde vært fraværende i nabolaget en stund. Jeg tenker at sånn er det nok ikke lengre. I hvert fall melder SSB om økende ensomhet i samfunnet vårt generelt og i særdeleshet i gruppene eldre og yngre.

Vi vet også at nødtelefoner, faktisk over hele verden, får mange telefoner fra mennesker som bare trenger noen å snakke med. Jeg tenker at dette må jeg vite mere om så jeg inviterer meg selv til en kaffekopp og prat med daglig leder Sigrun Tara Øverland og leder for Lokalråd Omsorg Terje Lysholm i Røde Kors Kristiansand.
Tara åpner med at den beste medisinen for et menneske er et annet menneske. Greier vi å gi det til alle, er mye av utfordringen løst.
Terje fyller på med at det handler om møteplasser og nettverk. Når vi begynner å snakke om ensomhet blir det klart for meg at her har vi tre mye å snakke om og praten går. Røde Kors har en mengde tiltak, og mange av disse baserer seg på undersøkelser de eller andre har gjort om situasjonen.

De unge i Kristiansand i dag har bl.a. tilbud om å komme til Fellesverket tre ettermiddager i uken, for prat, spising, spill, leksehjelp og avslapning. For de aller yngste har vi bydels-BARK (Barnas Røde Kors) hvor barn lærer seg å være sammen, ute i naturen med alle aktiviteter som kan gjøres der. For de eldre har man i år hatt en pilot på Seniorferie for ensomme eldre og vurderer i etterkant av dette å etablere en lavterskel møteplass.

Jeg sier at det er noe som mangler, og det er forslag til tiltak hver enkelt av oss kan gjøre. Besøksvenner, sier Tara og Terje i kor. Det er jo greit sier jeg, og virkelig noe hver enkelt kan gjøre, men da forplikter jo det sikkert veldig. Nei, da. Dette tilpasser vi de frivillige som melder seg. Folk kobles en til en eller i grupper ut ifra interesser, og forplikter seg bare til å møtes en time i uka eller annenhver uke.

Jeg har lest meg til at 4 av 10 eldre og 8 av 10 ungdommer har kjent på ensomhet, enten hele tiden eller til tider. Det er jo til å bli matt av. Det skal så lite til, sier Terje.
Ja, lite og lite sier jeg, men det er jo mange mennesker som skal nås, og mange er kanskje glemt i eget hjem. Ja, men det er derfor frivilligheten er der, sier de.

I Kristiansand er utenforskap og ensomhet et stort problem.
– Vi og mange andre organisasjoner jobber hver dag systematisk for å være en del av løsningen.
Hvorfor har nå dette blitt sånn da? Jo, det er noen elementer her, sier de. Bomønsteret har endret seg, vi bor ikke lengre i samme by som resten av familien vår. Dessuten har vi den digitale verden som gjør at det er enklere å snakke med de vi møter digitalt via mobilen enn å møtes, eller for de eldre – digitalt utenforskap. Vi mangler også sosiale møteplasser både for unge og eldre.

Det er også klart, det er mange andre, som f.eks. de som bor alene, i alle aldre, som kan kjenne på ensomhet.
– Vår daglige jobb er å forsøke å fylle de hullene som mangler i forhold til ensomhet, sier de.
Hva med fremtiden da, undrer jeg, og etter litt prat frem og tilbake kommer vi frem til at nye boformer, som vi ser en del av nå, f.eks. i Strømmehaven og Randesund Hageby, er bra, tilpassing av digitale verktøy slik at de tross alt kan fungere som en kontaktform og større vekt på sosiale møteplasser.

Ingen ting av dette kan selvfølgelig erstatte den direkte kontakten mellom mennesker, men lykkes vi med disse tingene, og at vi i tillegg har frivilligheten, når vi langt.
God trøst, tenker jeg. Samtalen med Tara og Terje utfordrer meg. Gjør jeg noe, tok jeg den telefonen bare for en prat med tante, ble jeg med i frivilligheten. Ja, hva har jeg gjort med dette? I en pause i samtalen sjekker jeg inn på hjemmesidene til Røde Kors, og der står det mye om hva de gjør. Sjekk der, du også. Jeg kjenner på at løsningene antagelig er svært enkle. Det handler om å bry seg slik vi gjorde i min oppveksts bygd. Det koster ingen ting, eller som Terje Nilsen synger ,«æ hakke pænga så æ hakke råd, men tid har æ nok av så den kan du få, for tid kosta ingen ting». De fleste av oss har nok den tida som ikke koster noen ting. Nå har vi et samfunn som ikke en gang greier å vite hvem som er ensomme. Du kan bo ved siden av et menneske som ikke har snakket med noen på mange måneder. Vi har et samfunn hvor de som ønsker det ikke behøver å forlate hjemmet. Det blir tydelig hvor viktig frivilligheten er dess mere vi snakker. Samtalen med Røde Kors var viktig. For som Tara sa; den beste medisinen for et menneske er et annet menneske.