Savner mer brodd og fremdrift

I kjølvannet av Perleporten, kommer K-Town, en annen spillefilm fra Kristiansand som tar et oppgjør med deler av kristenmiljøet.

K-Town er en av de store snakkisene for tida, og i kjølvannet av Perleporten, var det store forventninger til denne spillefilmen laget i Kristiansand, i regi av Kristian Landmark (42), som også er medprodusent og står for deler av manus. Landmark ble Amanda-nominert for sin eksamensfilm «Når jeg faller» i 2018.
Jakob Berg, også fra Kristiansand, har hovedrollen i K-Town. Premieren ble utsolgt og måtte kjøre ekstravisning.

Ingen ungdomsfilm

Med en filmtittel som K-Town, kan man fort bli ledet til å tro at det er en ungdomsfilm man skal se, eller i det minste en samtidsfilm om et ungdomsmiljø. Det er det ikke. Kanskje K-Town er en eufemisme for noe annet. Aldersgrensen er 12 år, men mye av dialogen vil gå over hodet på selv en 14-åring.

Bryter med tabu

K-Town er en mørk komedie som handler om Gordon – en mann rundt de 50, med en ønskedrøm om å lage en elskovseliksir som skal få kristiansandere til å løsne litt på snippen, men hans misjon kommer ikke klart frem før et godt stykke uti filmen.
Gordon har forlatt menigheten og samtidig brutt med familien, og åpnet en sex-shop direkte over gata for bedehuset. Han hevder hardnakket at det ikke er for å provosere, men derimot for å befri dem fra et religiøst tankesett hvor sex er tabu å snakke om.

Når det kommer frem at Gordon skal arve en ukjent sønn, begynner galskapen.

Passe sprøtt

I utgangspunktet er ikke plottet helt usannsynlig, men sånn passe sprøtt. Det hele tar en ganske komisk og mer usannsynlig dreining mot slutten, og da hadde det hadde vært rom for enda mer humor og galskap – for å drive poenget helt hjem.
Vi savnet å rødme, å bli flaue og tilstrekkelig rørt. Her var tilstrekkelig med humor til å kalle den en komedie, men med et såpass eksplosivt tema, kunne det saktens smelt litt mer. Med kontrastfylte emner som pietisme og utenomekteskapelig sex, savnet vi litt mer brodd. Det mest provoserende i filmen var en sexy sykepleieruniform på veggen, en røykende dildo og at Gordon fortalte sin kamerat «jeg elsker deg også». Da blir det litt tannlaust. Den animerte introduksjonen var mer vågal enn selve filmen. Når man først skal ta et oppgjør med et vanskelig tema, skal jo det gjøre litt vondt.

Enkelte av scenene ble noe unødvendig lange, som da Gordon stod utenfor døra og røyk, eller da den kvinnelige antagonisten ankom Kjevik. Lange scener er OK dersom de er spekket med humor, spenning, eller minneverdig dialog. Lolas entré i sex-sjappen virket også unødvendig dramatisk og litt rart plassert i kronologien. Disse tingene bidro med et preg av studentfilm da det kunne vært mer fremdrift.

Vi satt igjen med følelsen av å ha sett noe midt mellom en mafiafilm, Olsenbanden, en dæsj amerikansk indie, og norsk samfunnsrealisme. Morro, men en litt uforventet og rar combo.

Oppsummering

Dersom du er sørlending, er du på en måte programforpliktet til å se den, og om du liker den eller ei, får du i alle fall se Kristiansand by fra vinkler du sannsynligvis aldri har sett før. Filmen er lett å like, og overrasker, men ikke utelukkende positivt.