Musikkanmeldelser
Det er mye viserock denne musikkhøsten
Høstens musikkutgivelser fra Sørlandet holder et bra nivå, og det er mye viserock i monitor.
Engkvist – “Din tid”
Mats Engkvist fra Risør synger på morsmålet som er svensk, og opererer i et litt typisk vise-rock-landskap, men det låter overbevisende. Engkvist er en undervurdert låtskriver og visesanger, og mangler kanskje litt mer varierende dynamikk i musikken sin for å slå gjennom. Han minner ikke rent lite om Erlend Ropstad. Det er den samme lidenskapen i stemmen, den samme dramatikken i musikken og det samme universet de opererer i, skjønt Ropstad har noen mer rocka låter og mer levende tekster. Der hvor Ropstad låter desperat, er Engkvist mer sober. Engkvist fortjener din oppmerksomhet om du liker vise-rock.
Erlend Ropstad – “De vi var før”
Denne venndølen har sakte, men sikkert bygget seg opp en solid karriere gjennom 20 år. Hans siste single når ikke umiddelbart inn da den blir for monoton, men den sniker seg inn og bygger tillit som en litt tvilsom venn som alltid er der når det virkelig trengs. Det er den suggererende grooven som gjør det for meg, og ikke nødvendigvis teksten eller vokal-leveringen eller gitar-riffet, selv om han er god på tekster man kan leve seg inn i, og en sangstil som drar deg inn i hans verden. Refrenget er akkurat catchy nok, og i umiskjennelig Ropstad-stil.

Asbjørn Ribe – “Kjærligheten”
Fra Birkeland kommer ifølge Christer Falck, Norges mest undervurderte artist, og han kan ha noe rett i det. Asbjørn Ribe har menneskeliggjort den håpløse, keitet og sjenerte mannen. Dette er en av hans mer positive og optimistiske låter, og skiller seg på den måten ut i denne buketten av viserockere fra sør. Dette er en koselig låt å kjøre bil til eller bare lytte på i godstolen, og den har potensiale til å bli en sånn låt som kiler seg fast i mellomøret. Det er jo ikke noen allsanglåt, men den har en fin gyng, og jeg har tatt meg selv i å nynne på den i rolige stunder. Asbjørn Ribe har en stemme som er vanskelig å mislike. Den er behagelig og han fraserer som en crooner i Vegas, hvilket er jo alltid fornøyelig.
Sunheizer – “You and I”
Denne indierockgruppa gikk tidligere under navnet Love Thieves og er egentlig fra Sandnes/ Stavanger, men ett av medlemmene har en viss tilhørighet til Kristiansand og Byglandsfjord. Deres siste single låter et hakk mer voksent enn tidligere utgivelser. Produksjonen er også mer polert på denne, slik at lydbildet er mer behagelig. Det skyldes nok også at gruppa, gjennom årene har blitt stødigere og mer samspilte.
Fra jazzrock (Mr. Refrigerateur) og britpop nærmer de seg en mer rundere, nesten amerikansk stil, og mens de minnet mye om Suede tidligere, synes jeg at jeg hører mer David Bowie og Manic Street Preachers-inspirasjon i “You and I”. Denne låta er litt mørkere enn det meste de har gitt ut tidligere, og visse vokalpassasjer drar derfor tankene litt i retning av Depeche Mode på denne, lik en av Sunheizers tidligere utgivelser “Peel Me Something Fake”. Det er gøy å høre at de beveger seg i en mer radiovennlig retning.
