Ungdomslivet på tidlig 2000-tallet

Fortidsminner:

Året er 2002 og jeg er nettopp kommet hjem fra skolen. Mest sannsynlig hadde jeg ubeskrivelige smerter i føttene etter å ha labbet rundt i 20 centimeter høye Buffalo-sko hele skoledagen.

Det store internettet skal skrus på fordi jeg skal logge på MSN for å snakke med crushet mitt. Han har selvfølgelig sagge-bukser og samme hårsveis som Aaron Carter. (Lillebroren til Nick i Backstreet Boys.) Jeg ser at han har sendt en animert glitterrose og jeg tenker at dette er den fineste «gaven» jeg noen gang kommer til å få.

På veggen over skrivebordet mitt henger det alt for mange plakater. Plakater jeg har samlet fra alle TOPP- bladene jeg har lest. Du kan ikke se tapetet for veggene er klistret ned av Brad Pitt, Leonardo DiCaprio og favoritten min Peter Andre. Jeg er kanskje bare 14 år, men jeg er på dette tidspunktet helt sikker på at det ikke kan finnes en større kjærlighet i denne verden enn den jeg har til Pete Andre.

Jeg synger på hiten «Mysterious Girl» på syvende året nå og jeg er helt sikker på at det er nettopp meg som er hans «mysterious girl». For hva var det å ikke like der han står og vrikker på den glinsende six-packen under en foss i alt for store jeans? Jeg hadde også flere plakater av Christina Aguilera. Alt jeg ønsket var å være henne slik hun så ut i musikkvideoen «Dirrty». 18 år etter har jeg heldigvis fortrengt at jeg var med på å lage en dans til denne sangen på barneskolen som vi fremførte for hele klassen med foreldre. Vel, fortrengt det helt frem til jeg kom på det nå. Jeg blir flau og jeg håper at ingen har filmet dette slik at de kan bruke det mot meg senere.

Filmleie
Jeg husker en tid hvor vi dro ned til filmsjappa, drakk Slush og brukte timevis for å finne den rette filmen vi kunne leie i hele to dager. Den største bekymringen jeg hadde i livet var om VHS-en ikke var spolt tilbake da jeg endelig kunne sette meg ned med en evighetskule fra Sverige å se filmen. Heldigvis var det begynt å komme en god del filmer på DVD på denne tiden. De var som regel skrapt opp og en måtte ta de ut av DVD-spilleren å blåse på de for å få de til å fungere ordentlig.

Det å luske forbi voksenavdelingen på filmsjappa var meget spennende. En var redd for å bli tatt mens man kikket inn for å se hva som rørte seg der inne bak de ekle gardinene. For en måtte vente. Vente på at noen skulle gå inn eller ut. Da bevegde gardinene seg og i noen små sekunder kunne en få se inn i en helt ny verden som var grusomt spennende. Og litt ekkel.

Selv kan jeg ikke huske å ha sett så mye som en mannlig brystvorte, men jeg har hørt ryktene.
Det gikk som det pleide og hjem gikk vi med enten American Pie eller Haisommer.

Skole-disco
Jeg husker på fredager at jeg ikke trengte innetid av mamma og pappa. Jeg måtte jo rekke å hjem for å se både politihunden Rex og Pacific Blue som gikk like etterpå. Min favoritt var Mario og de trange sykkelshortsene sitter friskt i minne enda. Jeg tror jeg må ha blitt traumatisert for i dag klarer jeg ikke se på menn i trange sykkelshorts uten å bli flau. Du kan jo tenke deg hvilket mareritt Tour De France er for meg å se på om det er andre folk tilstede. Hvis det var skole-discotek så var ikke Pasific Blue eller Rex så nøye.

Da var jeg mer opptatt av å dekke hår, øyelokk og resten av kroppen med bodyglitter og Escada-parfyme. Mengden av glitterspray var enorm og jeg er sikker på at det finnes rester av glitter på barnerommet mitt hjemme enda. Escada-parfymen orker jeg ikke lukten av i dag. Men den gang var det uhyre viktig å ha den rette looken. Jeg måtte jo se bra ut hvis jeg en gang skulle være så heldig å vinne dansekonkurransen på skole-discoteket. Premien var en stilledans med den mannlige vinneren av samme konkurranse. Sammen skulle vi holde rundt hverandre i 4,40 pinlige minutter til sangen «My heart will go on» av Celine Dion. Jo lengre ned mot rumpa en holdt hendene på dansepartneren sin, jo pinligere ble stilledansen for alle som sto rundt å så på. Når det pinlige endelig var over kunne en velge en pakke IFA i kiosken for å så gå å hyper­ventilere over en mulig forelskelse på toalettet etterpå.

Leke ute
Da jeg var barn lekte vi mye ute. Vi var i skogen. Vi bygde hytter. Vi lusket på venner som hadde guttebesøk og vi tok ring-stikk.
Hvis noen på Rosenberg i Lillesand hadde en dørklokke som stadig ringte uten at det sto noen utenfor på tidlig 00-tallet, så var det nok meg. Jeg vil benytte anledningen til å si unnskyld.

Ikke bare gjorde vi ring-stikk. Vi gikk på epleslang til den gamle litt skumle naboen. Jeg husker enda da vi ble tatt og alle løp fra hun ene som fortsatt var høyt oppe i treet og som fikk all kjeften. Det var tider det. Vi lagde fløyter av seljetrær. Vi samlet på Pokémon kort og spilte pugg. Hadde jeg kunne sett inn i fremtiden så hadde jeg spart på noen av de sjeldne pokemonkorta jeg hadde og mest sannsynlig vært rik i dag.

Murstein
Jeg kan enda huske euforien av å få min første mobiltelefon til jul. Dette var en murstein av en Nokia som bare hadde plass til cirka elleve meldinger. Antennen den hadde rakk nesten opp til månen og den gikk fortere tom på kontantkortet enn det den gikk tom for strøm. Jeg kunne spille Snake i flere timer og fortsatt hadde den 100 prosent batteri. Sykt! Mest sannsynlig har den fortsatt strøm den dag i dag. Det gikk ikke an å bytte deksel på min mobil. Derfor hadde jeg lakkert mobilen glitterrosa med neglelakk til pappas store fortvilelse.

Jeg mimrer og skriver dette samtidig som jeg ser dattera trykke ivrig på iPaden. Hun har ingen ide om hvor lenge jeg måtte vente fra jeg startet datan til jeg endelig var inne på sol.no og kunne ta en test som skulle fortelle meg «hvilken Spice Girl jeg var». Jeg tenker at om jeg skal prøve å forklare henne hva en VHS eller en kassett­spiller er så kommer hun til å tro jeg er like gammel som en dinosaur. Derfor lar jeg være.