Ei krone fra Staten er mer verd enn vanlige kroner!

Kronikk:

Man blir vennet til å være forfulgt av skattefogder og kemnere, ­skattemyndigheter og byråkrater. Dem som Staten har gjort sitt til for å plyndre så godt det lar seg gjøre gjennom årene, skal få «nødhjelp»

eg har aldri hatt noen andre arbeidsgivere enn meg selv. Det er for så vidt helt sant med små modifikasjoner. Jeg gikk med Agderposten og Tiden som ungdom i sin tid. Jeg står altså oppført en plass i lønnssystemet deres som avisbud tilbake på 80-tallet. Jeg skulle bli jagerflyger eller proff trompetist var målene jeg hadde satt meg. Jeg øvde alltid trippeltunge-øvelser for trompet mens jeg syklet ruta mi i svarte natta, og tenkte at trening grytidlig om morgenen var bra for opptaksprøvene til Jagerflygerskolen. Det var viktig å benytte tiden effektivt. Slik fikk jeg slått to fluer i en smekk, og i tillegg fikk jeg jo betalt noen kroner for å levere aviser. Det var en «Vinn Vinn» situasjon i den fremtidsrettede unge Jensens hode.

Ei krone er ei krone
At jeg har vært uavhengig andre arbeidsgivere er utgangspunktet for påstanden i overskriften. Ei krone er ei krone stort sett for de fleste, men ikke for meg. 30 år som arbeidsgiver for hundrevis av ansatte opp gjennom årene, gjør noe med forholdet man har til øvrigheta. Man blir vennet til å være forfulgt av skattefogder og kemnere, skattemyndigheter og byråkrater. «Man skal betale sin skatt med glede» fikk jeg høre i oppveksten. I teorien holder ikke dette lenger enn til første gang man blir skikkelig skrudd av Staten, verdens mest effektive og nådeløse skatteinnkrever. Følelsen av å bli urettferdig skambanket, husker jeg godt igjen fra oppveksten. Det er en følelse man må finne seg i til stadighet som næringsdrivende. At den som har mer må dele med dem som har mindre er en fantastisk god intensjon. Prinsippet danner grunnlaget for velferdssamfunnet vi lever i, og det flotte landet vi er så glade i. Gode intensjoner blir dessverre alt for ofte ødelagt av prinsipp-rytteri og paragrafer.

«Nødhjelp»
I disse koronatider har det meste blitt snudd opp ned, og plutselig er det de næringsdrivende som er blant de mest sårbare I samfunnet. Dem som Staten har gjort sitt for å plyndre så godt det lar seg gjøre gjennom årene, skal få «nødhjelp» og kompensasjonsordninger. Fordi de har arbeidsplasser som er verdifulle for samfunnet. Politikere lover villig vekk, store tall, lett som en plett. Spanderbuksene er på, intensjonene er gode, men gjennomføringen er elendig. Alle unntakene, de individuelle forholdene i tusenvis av bedrifter som krever forståelse og innsikt, skal bli behandlet av etaten som før har hatt som intensjon å plyndre. Kriteriene for å få nødhjelpen er laget så intrikate, at mange bedrifter faller utenfor, selv om de har tråkket vannet gjennom krisa i god tro om at hjelpen kommer. Jeg fikk som uvitende bedriftseier avslag et par runder, men beskjed om at min bedrift hadde uoppgjorte krav som måtte innfris. Bedriften måtte søke om igjen, hele prosessen. Tålmodige regnskapsførere gjør jobben, slunkne firmakasser betaler. Troa er der fortsatt. I tredje avslaget blir det opplyst, følg med nå, dette er ikke tull, teksten er klippet rett fra brevet:

«Et vilkår for å kunne innvilge søknaden er at selskapet ikke har utestående skatte- og avgiftsrestanser med forfall før 29.02.2020. Vi ser at dere skylder kr 78 i renter tilknyttet 6. termin 2019. Vi ber dere betale innen to dager for at søknaden kan behandles. Hvis betaling ikke mottas innen fristen avslås søknaden.» Umiddelbart trodde jeg dette måtte være en spøk, men det var helt alvorlig ment. En godt betalt skattejurist sitter manuelt og skriver slike avslag. Budskapet er veldig enkelt, og dobbeltmoralen ganske lettfattelig. – Staten skal hjelpe bedriften din, men du må bokstavelig talt ikke skylde dem ei krone. Du må gjerne skylde penger til noen andre, Staten skal uansett ha alt sitt før de vil vurdere å hjelpe bedriften din, og redde arbeidsplassene.

I ny kø
Etter så alle kroner er betalt, kommer man inn i køen igjen. Da skal du smøre deg med god tålmodighet. Det dukker stadig opp nye hindringer og begrensninger, paragrafer og nye kriterier for å få løftene innfridd. Gjorde dere det dårlig i fjor? Er dette en oppstartsbedrift med dårlig egenkapital? Den «næringsvennlige» Staten sier takk for pengene dere sendte, men dere får dessverre ikke noe tilbake – siden dere er så blakke skal du vite! Hva er logikken i at en bedrift med bra egenkapital skal få hjelp, mens en annen som har hatt utfordrende år bak seg ikke skal få noe? Jeg syter nå ikke bare «for min syke mor», jeg representerer heldigvis bedrifter i begge disse kategoriene. Våre bedrifter får kanskje som lovet til slutt, men det har blitt brukt masse krefter, penger og frustrasjon for å komme dit. Det er ikke pent å slå seg på brystet og fortelle verden at nå gir vi 300 millioner til den bransjen og milliarder til en annen, for så å la det gå måneder før man avslører at kriteriene faktisk er så kjipe, at det bare blir utdelt en brøkdel av de pengene som ble lovet.

Snill og rik
Det er som om jeg storkjeftet skulle proklamere i all offentlighet at jeg ville gi en million kroner til et fotballag, bare fordi jeg var snill og rik, og guttene på laget var veldig fattige. Jeg ville få masse mediedekning, og sole meg masse i applausen. Jeg opptrådte som den beste mann på jord, og trodde det til og med selv. Etter applausen har lagt seg, opplyser jeg spillerne om at de først bare må male huset mitt, fikse takrennene, rense svømmebassenget, og gå tur med hunden gjennom hele sommeren. Guttene er sultne og litt skuffet, men de gjør lydig alt jeg ber dem om å gjøre, i god tro om bedre økonomi etter sommeren. Når sommeren så er vel unnagjort, drøyer jeg så lenge jeg kan, lover utbetaling hver uke, men har stadige unnskyldninger for å utsette. Med en irritert mine forteller jeg guttene at de må være tålmodige og ikke mase. Jeg har tross alt viktigere ting å gjøre enn å utbetale penger til dem. Helt til slutt, rett før guttene dør av sult, utbetaler jeg kun en tredel av pengene til noen av dem. Jeg forteller de øvrige spillerne at de dessverre ikke har scoret nok mål gjennom sesongen..

Staten en PR-kåt skrytepave
Det er ikke sikkert alle leserne forstår at det er slik en del kompensasjonsordninger har fungert. Men det kan altså føles akkurat så urettferdig som jeg her beskriver. Staten er den pr-kåte skrytepaven som driver gjerriknark-veldedighet. Det er av slike erfaringer min verdivurdering av Statens kroner gjør seg gjeldende. Regnskapsførere landet rundt har jobbet utallige timer for å gi flisespikkende saksbehandlere i skatteetaten dokumentasjon på dokumentasjon fra konkurstruede bedrifter som prøver å overleve.

– Det er jo ikke så mye penger det er snakk om, og du vet at vi må bruke mye tid på dette, sa nylig Arendals Tidendes regnskapsfører til meg. Han var lei. Et nytt ubegrunnet avslag var kommet med henvisning til en drøss paragrafer og tilhørende lesestoff.

– Du må huske at ei krone fra Staten er verd mye mer enn vanlige kroner, var da mitt kontante svar. Vi lo godt av uttalelsen sammen, men jeg mener det så inderlig. Når Staten for en gangs skyld har skrytt på seg at de skal hjelpe næringslivet, og all applausen har lagt seg, så bør de ikke slippe unna så lett med arroganse og dobbeltmoral. Da bruker jeg heller opp pengene på min regnskapsfører!