Med hjerte for Arendal og Munkehaugen kultursenter

Den ambisiøse og engasjerte nettverksbyggeren og by- og stedsutvikleren fra Bergen har utviklet et bankende hjerte for Arendal.

Først entret Lisbeth Iversen med sin lange erfaring som byråd og arkitekt fra Bergen. Lisbeth, som både er gift, har fire barn og fem barnebarn, er nå bosatt i Arendal siden 2013, med sin mann og aller beste venn. Før det har hun også bodd i utlandet – i Belgia, New Delhi, India og Dallas.

Lesehest

Lisbeth, som både er en evig student og polymath, ja og så og si alt annet du kan tenke deg, leser bøker og studerer på noe når det byr seg en anledning. Hennes bakgrunn startet med studier i interiørdesign og arkitektur, for så å studere regional utvikling ved Universitetet i Bergen, ledelse ved BI i Oslo og studier ved Høgskolen i Lillehammer med emnet Norsk kommunesektor, EU og EØS. Deretter har hun drevet med forskning i samarbeid med Arendal kommune gjennom en offentlig PhD ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Den er fullført om et år, og det har vært utstilling fra denne forskningen i sommer ved Munkehaugen Kultursenter i Arendal. Her har Lisbeth sett og forsket på hvordan kommunen kan samarbeide bedre med lag, kultur- og næringsliv i sin egen by.

Leder

Lisbeth har også en spennende yrkeserfaring bak seg. Først ledet hun sitt eget firma som interiørdesigner og arkitekt med noen dyktige medarbeidere. Videre var hun byråd i Bergen med blant annet ansvar for byutvikling, bolig, klima og miljø i perioden 2003-2013. Bybanen var ett av de største prosjektene som ble gjennomført i perioden.

Noen år senere bar det så til Arendal hvor Lisbeth fikk oppdraget med å lede oppbyggingen av et nasjonalt pilotprosjekt, som leder av Samarbeidsrådet i Med Hjerte For Arendal.
-Jeg fikk jobben som fast leder av dette nettverket fra 1. januar 2017, og har arbeider gjennom lokal mobilisering, deltakelse fra sivilsamfunnet og samskaping med mange aktører i kommunen, lag, organisasjoner og forskningsfeltet for å utvikle en bærekraftig metode og modell for velferd og lokal utvikling sier Lisbeth.
-Jeg har også jobbet med det nasjonale pilotprosjektet «Levende lokaler» initiert av Design- og Arkitektursenteret i Norge, DOGA, som leder av piloten i Arendal «Levende Lokaler – Arendal» i perioden 2017 og 2018.

Med Hjerte for Arendal

Med Hjerte for Arendal-nett­verket leder hun og engasjerer seg for i et samarbeid med et organisk klyngenettverk med over 100 lag- og orga­nisasjoner.  Noen eksempler er fire frivilligsentraler, Arendal Voksenopplæring, Arendal Innvandrerråd, Arendal Kulturforum, Arendal Næringsforening og Agder Idrettskrets.

Nettverket har vært fast etablert er siden 1. januar 2017, og daglig ledelse, kontor og basisdrift er finansiert av Arendal Kommune, basert på et bystyrevedtak høsten 2016 om videreføring av Med Hjerte for Arendal- samarbeidet.
– Vi skal fylle tomrom sier Lisbeth. Derfor er det viktig å bygge broer over mellomrom.
Fokuset til dette samarbeidende nettverket handler om å bidra til å utvikle en bærekraftig modell for medborgerskap og velferd, hvor det gjennom et nytt samspill mellom ideell sektor, frivillige organisasjoner, næringsliv og offentlig sektor organiserer flere møter med kommunens ledelse.

Lisbeth nevner stolt at hun mener at ingen andre kommuner så langt har denne plattformen og modellen. Konseptet er derfor noe helt unikt. Kort forklart vil det si å organisere møter og bistand mellom lag og organisasjoner for å bistå organisasjoner og enkeltpersoner med å skrive søknader, søke støtte og navigere i det krevende byråkratiet og språket man må forholde seg til når det kommer til lover, normer og krav. Å holde kontakten med alle og koble aktører er en viktig del av arbeidet

Arbeidsmetoder

Lisbeth nevner kombinasjonen av det å være aksjonsrettet og handlingsorientert er hennes største profesjonelle styrker. Samtidig er hun nærmest en utømmelig kilde når det kommer til drømmer og visjoner, for det er viktig å tenke på muligheter og øve seg på å se det store bildet.
– Min far sa en gang til meg; du vet at når du går i fjellet så kombinerer du det å se ned rundt deg, og det å se opp og frem? Du trenger begge deler.

Både detaljene og det store bildet har Lisbeth tatt med seg videre når hun sammen med kommunen skulle forske ved arkitekthøgskolen, hvor arbeidstittelen ble “Helhet og nærhet i bærekraftig by-og stedsutvikling.
– Hvis du ikke er nært på, eller du mister fokus, gir opp og ikke forstår relasjoner, kan for eksempel en by miste motet.

Som i et lag kan stemningen i en by være høy eller lav. Et eksempel på lav, er en depresjon, enten økonomisk, moralsk eller kulturell,, mens høy kan være patriotisme, stolthet for sitt miljø, eller det å være arendalitt.
– Vi har litt lett for å tro at hjelpen skal komme utenfra i en by, og det kan den jo, men det vi glemmer er hva om vi tenker litt alternativt om hva de lokale faktisk kan bidra med, hvordan eldre, offentlige bygg kan brukes til, før vi bestemmer oss bare for å selge unna. Vi må tenke lengre til fordel for kortsiktig profitt – utvikling fremfor salg.

Mapping

Ellers er Lisbeth glad i å se på kart, enten det er bykart, veikart, tankekart, eller egne fokuskart hun finner frem, om grupper eller byrom. Mange gule lapper blir også brukt under research.
Spørsmål hun kanskje stiller seg er: Hvem jobber nå med ungdom? Hvilke prosjekter finnes allerede? En brainstorming utføres gjerne for så å drøfte tankene videre med noen. Så stiftes det kanskje en liten arbeids­gruppe hvor man ser videre på større oppgaver. Skulle det ikke la seg gjennomføre, legges heller prosjektet i drømmeskuffen.

Motbakker

Hun innrømmer at hun har faglige utfordringer som mange andre.
– Jeg kan for eksempel være et ja-menneske og ta på meg for mye. Noen ideer må kanskje vente. Når man påtar seg for mye, er det viktig å øve seg på prioriteringer. Jeg har lært at det er mye bedre å begynne med noen små ting først og heller prøve og sette seg litt kortsiktige mål, levere på noen av løftene først, la være å love for mye eller gape for høyt.

Etter en hektisk arbeidsuke kobler hun best av i hagen eller på tur i naturen.
– Jobben min er klart en lidenskap og jeg har et brennende engasjement. Som leder er jeg derfor relativt påkoblet og alltid til­gjengelig. Jeg prøver å svare så raskt som mulig på ting eller videre­føre dem til riktige personer. Derfor prioriterer jeg kommunikasjon først, følger gjerne en liste, svarer folk og sender folk videre på riktig måte, så de kan klare seg selv. Jeg prøver likevel alltid å holde en armlengdes avstand til prosjekt som igangsettes av ulike initiativtakere så jeg ikke overstyrer ildsjelene.

Hun liker også å holde seg litt i kulissene.
– Det gir mindre stress når man holder seg litt i ro. Min andre leveregel er at ikke alle må være enige hele tiden. Det er bedre med litt storm enn stillhet, for hvis vi klarer å samarbeide med folk, kan friksjoner bli til utvikling. Det å kunne være flink til å håndtere konflikter er derfor viktig. La oss heller prøve igjen enn å gi opp og fordele skyld. Å tåle mange forskjellige ytringer er noe jeg er opptatt av.

Brenner for byrom

Lisbeth brenner for mennesker og byrom og forteller om hus og rom som står tomme i byen. Hun mener derfor at vi trenger å skape bedre utviklingsplaner for dem, og ikke minst gi folk mulighet til å påvirke i større grad.
– Rom i dag kan gjerne stå tomme til de forfaller før de eventuelt kan gjøres noe med eller i verste fall rives vekk. Likevel er det mange gode ildsjeler og frivillige organisasjoner der ute som kunne gjort noe med dem, men blir holdt igjen av ulike grunner.

Lisbeth er opptatt av å avklare om det faktisk er noen som kan bidra med noe eller drømmer om noe i byrommene hun studerer.
– Å utvikle en god og nær tilstedeværelse i en by, kan faktisk gi en veldig god kraft til den.

Hun mener kommuner og beslutnings­takere må heller begynne å tenke nytt og se verdien av hvordan ildsjeler, organisasjoner og bidragsytere vel så godt kan skape og drive områder over lengre tid, til fordel for salg og kortsiktig profitt.
– Mange tomter og udefinerte byrom står jo tomme, og da er jo spørsmålet; kan vi få lov til å slippe til? Er det kanskje for mye vekt på for omfattende planer som resulterer i for mye venting, i stedet for å begynne i det små med mindre oppgaver? Kan kommunene heller la andre ildsjeler, frivillige og organisasjoner få lov til å ta på seg arbeidet med å utvikle et bærekraftig og langsiktig fokus?

Det hele blir nesten som en kampsak når Lisbeth forteller.

Mange små muligheter

Lisbeth har også funnet ut at Arendal har mange små og ivrige aktører til forskjell fra noen få store fisk i havet, og med mange små aktører kan man nettopp gjøre én ting; slå seg sammen som små fisk til en større stim. Med andre ord har byen store muligheter for delingskultur og samarbeid. Det yrer av liv, kreativitet og engasjement her.
– Har kommunen faktisk oversikt over alle ressursene og mulighetene?

Flere møteplasser

Lisbeth mener at hvis Arendal kan fokusere på viktigheten av gode møteplasser og byrom og man systematisk hadde jobbet med det, hadde man fått opp et utrolig rikt byliv.
– Snakker folk faktisk sammen i miljøene de ferdes i? Heier vi på hverandre? Er moralen i byrommet god eller dårlig?
Derfor gjelder det å mobilisere litt, og det finnes det allerede mange gode eksempler på som Canal street, Munkehaugen og Ted X. Det finnes mye frivillige tiltak allerede, men vi kan jo også gjøre så mye mye mer, mener hun.

Møteplasser og muligheter

Ett av målene i Med Hjerte For Arendal har vært å redusere ensomhet ved å knytte personer til aktiviteter og sosiale nettverk, gjerne på tvers av generasjonene. Ett av prosjektene er Urban Ung hvor mange har jobbet sammen, både lokalt og nasjonalt og hjulpet ungdommene frem.

Noen mister nettverk, har ikke orden på økonomi eller hverdagen sin. Andre overganger i livet kan bli vanskelige og kan føre til rus og fengsel. Her er det mye feil-logistikk i systemene, eller kanskje fravær av ko­ordinering og samarbeid.

Munkehaugen

Lisbeht har brukt Munkehaugen mye i forbindelse med ­nettverket Med Hjerte for Arendal. Blant annet er det blitt holdt skrivekurs og inspirasjons­kurs der.
– Ellers har jeg jobbet tett med Ole Johan Lillegaard med kafe frekvens og vært litt støttespiller i prosjektsøknader.

Hun tror også mange er lei av ord og individuelle planer.
– Kunst og musikk kan gi andre mulighetsrom , hvor vi ikke bare sitter og drøfter, men heller skaper stemninger og handler mer sammen. Her kan jeg bidra med noe gjennom nettverk ved å sette dagsorden for en møteplass med høy takhøyde. Gode innerom og uterom er også viktig å få til på huset. Ellers må folk trives i det daglige, økonomien må gå rundt og gode leietakere må flytte inn.

Huset har også mye historie, og er et sted blant annet besøkt av Thorvald Stoltenberg. Bygget representerer et møtested for å skape sammen og å finne løsninger.
– For Det urbane Grendehus og folkeverkstedet tror jeg likevel at man kan få til enda bedre samarbeid mellom fri­villigheten og det profesjonelle artist- og kunstlivet. De profesjonelle aktørene må riktignok få lønn for arbeidet sitt for eksempel gjennom bedre samarbeidet med musikere og arrangementer i kombinasjon med næringslivet ved å hyre inn lokale artister. Her kan Munkehaugen være med og bistå.

Andre planer kan være å få hjelp til å søke om midler. Mange har allerede en god relasjon til Munkehaugen og derfor var det naturlig å flytte folkeverkstedet hit og selv leie kontor, for å støtte opp om engasjementet for å bevare Munkehaugen.

– Hvordan opplever du styret og donasjonene fra lokalsamfunnet?

– Det er veldig inspirerende å se den bevegelsen som ble satt i gang når man måtte gå noen ekstra runder for å komme i mål, men det løste seg til slutt fordi mange er handlingsorientert. Initiativtakerne gikk ut og kommuniserte: «Vi trenger hjelp!» Det er viktig å være ærlig. Da får vi flere støttespillere. Man lykkes jo ikke alene.

Hennes videre drømmer for huset inkluderer større samarbeid mellom fagmiljø.
­–cJeg kunne tenke meg at man lykkes i å utvikle en fagskole for at Arendal i større grad fikk ta del i Kunst, design og arkitekturutdanning. Kanskje UiA og AHO kunne samarbeide med Arendal om ulike kurs og utdanningsløp her, og i andre bygg i byen.

– Tenk om man kunne ha med alle faggrupper i kommunen og sivilsamfunnet, og organisere dette, for så å mobilisere og skape det over tid, kanskje til og med en egen campus midt i Arendal. Det ville vært fantastisk.

– Like viktig som det er med et godt næringsliv og batterifabrikken tror jeg det er å spørre om hvilke boliger, byrom og aktiviteter folk ønsker slik at vi blir flinkere til å skreddersy behovet til nye tilflyttere, og til alle vi som bor her også. ■