fbpx
skip to Main Content

Et stjålet kunstverk, kortfilm til Grimstad kortfilmfestival og filmpolitikk

Ingrid Liavaag (33) er film- og scenekunster nylig utdannet med en master ved Kunsthøgskolen i Oslo. Masterprosjektet hennes resulterte i et lengre filmopphold i Paris hvor videoinstallasjonen KNUTER ble til og senere innkjøpt av Sørlandets Kunstmuseum. På vei til museet ble kunstverket stjålet i posten. 

 

Ingrid er oppvokst i Arendal på Terneholmen, med bakgrunn innen scenekunst og med en master fordypning i hvordan å kombinere scenekunst og film. I fjor startet den unge regissøren også sitt eget filmselskap ved navn Peggy Høy AS. Sammen med de to andre filmskaperne i selskapet, Siri Bråtveit og Silvia Rossi er de alle dedikert til å lage kunstfilmer som de produserer selv.  

Ingrid Liavaag. Foto: Julie Hrnčířová.

Vi ønsket å utvikle uavhengige kunstfilmer på egne premisser. På denne måte kan vi fortelle de historiene vi brenne for gjennom de verdenene vi ønsker. Vi har allerede fått støtte til å utvikle to langfilmer og har nettopp ferdigstilt kortfilmen «Regissøren» som skal til kortfilmfestivalen i Grimstad, nominert til Gullstolen for beste kortfilm. Som produsenter for egne verk har vi mye frihet ettersom vi eier våre egne rettigheter.  Dette blir jo så klart mye arbeid, men friheten for å kunne bestemme over eget arbeid og tempo i hvordan man jobber gir oss mye. Spesielt med tanke på å produsere kortfilmer, dokumentarer og videoinstallasjoner.  

– Hva er forskjellen mellom å produsere selv fremfor å gå gjennom en produsent? 

– Filmprodusenter i Norge er for det første en mangelvare. Vi startet filmkollektivet fordi vi så behovet for å hjelpe hverandre som filmskapere. Ved å gå sammen kunne vi fordele arbeidet som kreves med å produsere en film og på den måten hjelpe hverandre på veien til å lage film som forteller de historiene vi brenner for på den måten vi ønsket. Vi er alle opptatt av kunstnerisk frihet og egenart fremfor at filmene må falle inn under kommersielle behov. Ved å dyrke egenarten i filmkunsten kan man også skape nye bevegelser.  

– Står vi selv for produksjonen, beholder vi også rettighetene til vårt eget materiale og kan stå fritt til å bruke det i andre sammenhenger. For meg som multidisiplinær kunster er denne friheten nødvendig, da kan jeg for eksempel bruke materialet videre til videoinstallasjoner. Likevel har jeg veldig stor respekt for produsenter som er utdannet innen sitt fag og har dette som hovedyrke. Jeg har mange fine opplevelser gjennom å jobbe med andre produsenter som Stine Blichfeldt ved “Them Girls” med base i Kristiansand og Oslo og Barbosa film. 

Roser Sørnorsk Filmsenter

– Den aller største støttespilleren for mine arbeid så langt er regionen – gjennom Sørnorsk Filmsenter. De har tidligere finansier alle filmene jeg har skapt gjennom andre produsenter. Nå har vi også gjennom eget selskap, Peggy Høy, fått tildelt utviklingsstøtte til lang fiksjonsfilmen «Rachel Normann» hvor jeg er regissør og manusforfatter. Vi har også fått støtte til dokumentarfilmen «Mannen og fjellet» av regissør Siri Bråtveit.  

 – Har de tatt deg litt under vingene?  

De er lette å ringe og komme i kontakt med, og motiverer på mange måter mye til at vi som filmskaper i regionen skal vokse. Dette engasjementet vet jeg at ikke alltid er tilfelle ved andre filmsentre. 

Langfilmstøtte

Engasjementet bidrar også til et svært godt miljø, for eksempel gjennom møtepunkter som film workshops eller fagseminarer. Her treffer man nye kollegaer og mulige samarbeidspartnere for fremtiden samtidig som man kan være med på å påvirke filmpolitikken.  

– I vinter hadde vi en debatt ved Sørnorsk filmsenter hvor vi tok opp temaer rundt hvorfor det ikke er mulig å søke om langfilmstøtte fra regionene, per dags dato er det bare mulig å søke om utviklingsstøtte for langfilm ellers kan Regionale filmsentre bare gi støtte til kortfilmer, ikke spillefilmer eller tv-serier. Det gjør at mange søker støtte til kortfilmer når de egentlig vil lage spillefilmer, og om filmen blir for lang kan man risikere å måtte tilbakebetale det man har fått i støtte. Det er jo klart at dette er et stort problem. Diskusjonen og tas blant annet opp i en fersk artikkel i Morgenbladet hvor filmkunstneren Marte Vold og Mariken Halle snakker om saken. 

Utvikling av langfilm, relasjoner gjentagende temaer

I arbeidene hennes, er relasjoner et gjennomgående tema. Gjennom forviklinger og kompleksitetene i menneskelige relasjonene undersøker jeg feminisme og kjønn.
– I KNUTER fulgte jeg en famille i over 6 måneder og fiksjonaliserte deres virkelige situasjon.
 

I Liavaags nye langfilm tar hun også for seg teamtikker knyttet til relasjoner. Gjennom en kvinnes søken etter tilhørighet blir vi også kjent med andre kvinners historier i en verden på vei til kollaps.  
– Kort fortalt: i filmen møter vi en lege (Nor) som spesialiserer seg til å bli gynekolog. Hun bruker det meste av tiden sin på fødsler så vell som på å ta aborter. Hun lever i en nær fremtid hvor global oppvarming er en reell trussel. Oversvømmelser, flom og rasfare er en del av hverdagen. I denne tilværelsen er hun usikker på om hun selv vil ha barn. Når Nor forelsker seg i Maya som har en tenårings datter, endrer perspektivet på hva hun tenker om å være mor seg. 

– At handlingen er satt i en nær fremtid med ekstermvær et selvfølgelig ikke tilfelle. Jeg mener at klimaendringene skjer fortere enn hva mange av oss tror. For eksempel er det kanskje ikke mer enn 30 år til barndomshjemmet mitt i Arendal, som ligger ved vannet, vil risikere å stå under vann på grunn av at havnivået stiger.  

Et inspirerende miljø

Arendal har for Ingrid alltid hatt er inspirerende miljø, på godt og vondt er det er jo en interessant by.
– Jeg kan ikke stikke under en stol at jeg har en litt elsk hat forhold til byen.
Jeg gikk på Stinta barne- og ungdomsskole, og på den tiden observerte jeg mye av klasseskillene som var gjeldene og som kanskje fremdeles er det. I ungdomstidene er det så tydelig hvordan de økonomiske utgangspunktene er med på å forme skjebner og nyansere hva livet byr på. Det sagt, det har også alltid vært et stort kulturelt miljø i Arendal. 

– Scenekunst Sør, satt jeg også i styret i 2019, hvor Peder Horgen har vært en god støttespiller for mange scenekunstnere. Det er et miljø her, med Ravnedans dansefestival i Kristiansand, alle kunstneren på Odderøya eller ved Munkehaugen Kultursenter i Arendal.  

– Hva er det som gjør det lettere i en liten by, kontra Oslo? 

Det å lage film på småsteder kan faktisk på mange måter være lettere enn å lage film i Oslo. På småsteder har man tilgang til flere som hjelper til, ting er billigere, folk har lyst til å være med. At man jobber lokalt er jo også mer bærekraftig siden det er mindre reise og det meste er tilgjengelig på ett sted.   

KNUTER solgt til Sørlandets Kunstmuseum

Prosjektet KNUTER er en kortfilm, en videoinstallasjon, en filmforestilling, og er også på vei til å bli en novellefilm.
– Prosjektet begynte gjennom en Master ved Kunsthøgskolen i Oslo. Etter som jeg har bakgrunn i scenekunst fra før, ønsket jeg å jobbe videre med måter å bruke scenekunsten inn i filmen og omvendt. 
 

Produksjonen foregikk over seks måneder i Paris, hvor jeg filmet en familie, hvor jeg ser på familien gjennom barnets øyne og konfliktene mellom mor og far. 

Videoinstallasjonen ble kjøpt opp av Sørlandets Kunstmuseum. De ville ha 1 av 5 kopier.
– Jeg sendte DCP-en altså filmmaterialet i posten. Noen dager etter jeg hadde sendt dem materialet fikk jeg en melding om pakken var kuttet opp og at minnepinnen med materielt var stjålet, selve pakken med et kort var kommet frem. Jeg hakke peiling på hvem som har stjålet verket og hva de kommer til å gjøre med det. Jeg har aldri fått frastjålet et Kunstverk før. 
 

 

Back To Top