Toner til årsskiftet

Vi tar en lytt på noen av fjorårets siste musikkutgivelser fra Sørlandet.

Ingen julesang, vel?

«Alle sammen, alle sammen» er ingen julesang etter vårt skjønn ettersom jul ikke nevnes med et ord, men stemningen er på plass. Det er noe sakralt over koringa, den enkle og nesten bedehusaktige akkompagnementet. Det er som man kan se snøen dale ned foran seg i vintermørket, kun opplyst av gatelyktene på et folktetomt torv. Asbjørn Ribe fra Birkeland synger med en inderlighet som få andre kan. Han har en vibrato som slår inn akkurat på de rette plassene, og klarer å synge med en pasjon få andre klarer uten å synge falskt.

Tar gitar-popen tilbake

Odd Bjarne Vigre (hovedbildet) fra Rogaland men har forbindelser i Kristiansand og denne gangen er det en mer rocka plate han gir ut. Å gi ut en gitarbasert pop-plate i dag, er mindre og mindre vanlig ettersom popmusikken har utviklet seg i en mer syntetisk retning. Om det er et klokt valg, avhenger av låtvalget. Odd Bjarne Vigre gir ikke ut den mest polerte popmusikken, og står derfor lagelig til for hugg.

Han åpner med en halvkjapp men melankolsk låt om det å miste noen, og setter dermed en ganske alvorlig tone for albumet, som tross alt er titulert Viser fra en slagmark. Dette er en ålreit låt, og passende åpningslåt rent estetisk, men ikke den sterkeste han kunne ha åpnet albumet med. På andrekuttet drar han frem sin indre Mark Knopfler, med ei låt om det å ikke høre til. Albumet åpner sterkt 90-talls inspirert. På tredje låta tar han steget litt bakover i tid fra 90-tallet til 80-tallet med Du og meg. Dette fortsetter litt med fjerde sang, som minner litt om The Police.

På femte låta ut, er han litt mer optimistisk, og låter samtidig mer moderne i uttrykket, ser vi bort fra den Guns n´ Roses-inspirerte gitaren. Vi kan likevel ikke noe for å få litt inntrykk av kristenpop når orgel-brekket kommer. På Etterlyst er han tilbake i Sting-land. På tittelkuttet drar han frem trekkspillet og spiller faktisk en vise, som tittelen lover. Det er et flott nummer men minner veldig om en lovsang, sett bort fra allsangpartiet.

Plutselig kommer han med en svenskspråklig låt midt inn i alle de norskspråklige, med Forlåt kamrat. Ettersom den er godt og vel under to minutter lang, burde den den kanskje strengt tatt vært lagt helt til sist, som et postludium. Først trodde vi det var en coverlåt, men vi kan ikke finne spor av noe annen låt med samme tittel på internett.  Vakker låt som fortjener flere gjennomlyttinger.

Uten deg er en nydelig og fengende pianoballade som har et skikkelig lighter-på-stadionkonsert-refreng som egner seg til allsang. Vi merker at vi har lyst til å skru opp volumet når denne kommer på. Nest siste låt føles litt hastig, som om den hadde vært tjent med å bli spilt i et lavere tempo. I alle fall versene. Albumet avsluttes med den kjente salmen, O bli hos meg. Dette er en nydelig versjon, men Vigres stemme drukner litt mot slutten.