– Jeg er utslitt og utbrent

KVADRATUREN: Olena Vorontsova er leder for Norsk-ukrainsk forening, som driver informasjonsarbeid og hjelpearbeid rettet mot ukrainere i Ukraina og Norge. Selv om krigen i hjemlandet ikke ser ut til å stanse, har hun ikke lenger anledning til å drive foreningen.

Norsk-ukrainsk forening er en ideell organisasjon som har vokst siden oppstarten i 2022. Selv med 230 medlemmer i 2023 og 176 medlemmer i 2024, er det mangel på frivillige som kan hjelpe til med å spre informasjon til ukrainere om hvordan få hjelp i Norge, og til å organisere hjelpesendinger til Ukraina.
– Det finnes ikke midler til lønn eller godtgjørelse. Jeg må hele tida ofre tid jeg kunne brukt på betalt arbeid, og risikere å miste jobben min. Av de 20 aktive medlemmene som finnes, var det ingen som ville overta lederrollen.

Startet med hverdagshjelp

Olena Vorontsova (43) fra Hellemyr kom ikke til Norge som flyktning, men med sin norsk-kurdiske ektemann, nå eksmann, via familiegjenforening i 2015, som hun traff i Kiev i 2012. Hun startet Norsk-ukrainsk forening med et sterkt ønske om å hjelpe, og det begynte med at hun ofret torsdagene for dem.
– Tenk deg hvor redde de var og i tillegg ikke kunne språket i landet de kom til. Jeg hadde fri hver torsdag og kunne hjelpe dem med å ringe og avtale legetimer, eller høre med UDI om hvordan det gikk med søknaden om oppholdstillatelsen deres.

Hun holder telefonen frem og viser oss Telegram-chatten sin med 1676 ukrainere fra hele Sørlandet og andre steder i Norge, som hun hjelper daglig med å manøvrere seg i den norske offentligheten. Ifølge henne er det ca. 2500 ukrainere i Kristiansand.
– Jeg startet med hjelpesendinger fra garasjen til min eksmann, som bevegelseshemmet og det hele. Vi samlet tonnevis av klær og andre ting for sikkert en million kroner til sammen. Det er kanskje noe av grunnen til at vi ble skilt. Jeg klarte ikke å ta det med ro. Han taklet ikke all galskapen min, ler hun.

Står alene

Nå har hun besluttet å oppløse organisasjonen fordi den går på bekostning av hennes økonomi og familieliv. Ettersom hun ble skilt for to år siden, står hun helt alene.
– Jeg er utslitt og utbrent, og har brukt mange penger av egen lomme. Jeg har mistet benet mitt, har fått kreft, og har to små barn jeg må ta meg av. Jeg forsørger også min mor. Det er mangel på tid som er den største utfordringen.

Selv om organisasjonen har fått litt prosjektstøtte, er ikke det slik at hun kan lene seg tilbake.
– Folk som har jobbet frivillig forstår meg. De som aldri har jobbet frivillig, forstår det ikke. Ja, vi har fått litt støtte, men enkelte støtteordninger krever at vi engasjerer en revisor. Det koster fort ti tusen kroner. Dette spiser av støtten.

Olena forsøkte å legge ned foreningen for et år siden, men møtte motstand fra medlemmer og lovnader om avlastning.
– Jeg skulle egentlig bare være en slags rådgiver. Det var de andre som skulle ta seg av det meste. Dessverre ble det ikke slik. Jeg bruker fryktelig mange timer i møter og til rapportering allerede. Da har jeg ikke regnet med tid benyttet til informasjonsarbeid og hjelpesendinger.

Må finne sin plass

Hun klandrer ingen og forstår hvorfor det er vanskelig å engasjere seg over tid.
– Det er naturlig at jeg tar meg av rapportering og administrasjon som kan norsk og jobber som tolk. Jeg vet også at flyktninger er opptatt med å finne sin plass i Norge. De forsvinner gjerne som frivillige etter to-tre måneder når de har funnet en jobb eller praksisplass, men da blir jeg igjen alene og må ta meg av alt.

Vorontsova akter likevel å avslutte alt på riktig vis.
– Jeg holder på med en årsrapport som skal være ferdig i mai før jeg oppløser organisasjonen. Vi har fått litt støtte til leie av kontorlokale og noe strøm. Vi må dokumentere hvordan pengene er brukt. De fleste flyktninger lever på sosialhjelp og har ikke penger, men noen betaler medlemskontingent. Derfor leverer jeg også skattemelding.

Ønsker tillit

Små hjelpeorganisasjoner behøver ikke rapportere til skatteetaten, men Vorontsova har valgt å gjøre det likevel.
– Jeg gjør det fordi jeg ønsker å opparbeide meg tillit. Jeg vil ikke ha noe baksnakk eller rykter om at noen tjener penger på organisasjonen. Derfor rapporterer jeg alt.

Hun fremholder at selv små utgifter blir uoverkommelige for én person når det samler seg opp.
– Det kan fortone seg som bagateller når vi trenger penger til noen fargestifter slik at barna kan være med på en utstilling eller tegnekonkurranse, men slike små utgifter blir det mange av i løpet av et år. Regnskaps- og dataprogrammer koster penger. Det er ikke alltid enkelt å finne noen som kan hjelpe oss med gratis rekvisita. Vi får gjennomslag for kanskje to av ti søknader om offentlig prosjektstøtte, og da er pengene øremerket til konkrete saker i et begrenset tidsrom.

Synger

Uten offentlig støtte, har organisasjonen heller intet møtested eller kontor, og nå har foreningen flyttet ut av kjellerlokalene i Skippergata 67. Nå jobber hun 40% som regnskapsfører og resten av tida jobber hun som tolk og oversetter. I tillegg synger hun ukrainske sanger med koret Kalina, på ukrainske markeringer.
– Jeg kommer ikke til å slutte med å hjelpe ukrainere med tips og råd, men det blir for mye administrasjonsarbeid med foreningen. Nå leter jeg etter et gratis lokale hvor jeg kan øve med det koret.

Reiste tilbake

Olenas mor, som nå er 67 år gammel, flyktet til Norge, men reiste tilbake igjen til Kievs utkantstrøk etter to år.
– De vet ikke om de våkner om morgenen, men de har ikke noe annet valg enn å fortsette å leve livene sine selv i bomberegnet. Som pensjonist følte mamma seg for gammel til å lære seg det norske språket, få seg venner og venne seg til maten og kulturen her. Derfor reiste mamma tilbake. Gamle folk er ikke så fleksible.

I Norge føler eldre mennesker seg isolert og ubrukelige når de ikke får jobbe.
– De synes også det er vanskelig med alle de digitale løsningene her, og vil ikke være til bry. De føler seg som barn her når de ikke klarer å leve selvstendig og trenger hjelp til alt.

Tror ikke på varig fred

For Ukrainas fremtid er utsiktene bleke, mener hun.
– Donald Trump er en katastrofe for Ukraina. Han er bare ute etter å fylle sine egne lommer. Amerikanere flest hadde ikke engang hørt om Ukraina før vi ble invadert. Vi kan ikke regne med dem. Trump vil sikkert at vi skal holde valg nå, slik at han kan splitte folket vårt, men det er imot grunnloven å holde valg i krigstid.

En fredsavtale har hun ingen tro på.
– En avtale med Russland er ikke verd papiret det er skrevet på. Det kommer nok til å bli en våpenhvile, og kanskje den kommer til å vare i 10 år, men Putin kommer tilbake. Han ønsker å gjenerobre Transnistria, som nå tilhører Moldova.

Hun stiller sin lit til president Zelenskyj.
– Jeg stolte ikke på ham i starten fordi han var en skuespiller med manglende politisk erfaring. Han har vist seg å være en samlende leder som vil landet sitt vel. Dersom han var en diktator, ville det vært tydelig nå.

Les også: – Vi kan ikke gi opp håpet