– Det beste med bilen er motorlyden

Camilla Tørressen har overtatt farens gamle 1978-modell Pontiac Phoenix Landau. Den gir nemlig gode assosiasjoner til barndommen.
– Bestefar tok AmCar-kulturen med fra USA til Norge.

– Jeg har hatt den i et par år. Jeg arvet den etter min far som har hatt den siden 2017, forteller Camilla Tørressen (24) om sin 1978-modell Pontiac Phoenix Landau. Hun er fra Nodeland, men bosatt i Vennesla.

Bråker mye

Vi snakker tre gir med girstang ved rattet, 5, 7 liter, åtte sylindre og rundt 300 hestekrefter. Camilla bekrefter at den bråker mye.
– Den rister veldig mye, men er egentlig veldig god å kjøre. Den er heldigvis lett på rattet ettersom den har servostyring. Det er heller ikke progressiv servo, så den er like lett å ratte, i både høyt og lavt tempo.

Hun skrur på bilen når hun får tid, men har foreløpig kun konsentrert seg om motor og det tekniske.
– Jeg ville få den på veien først, for da er det lettere å få motivasjon til å fikse alt det andre. Det er jo også motor jeg liker best å fikse på. Planen er jo å restaurere den. Teknisk sett er den i grei stand.

Bytta motor

Bilen er gjort mye med og er fremdeles et «work in progress» og det mangler ennå noen detaljer.
– Det har blitt en del timer. Girkassa ble overhalt i påsken hos Torfinn Sodefjed. Vi begynte på denne bilen da jeg var 16 år. Vi har bytta motor i den, forteller Camilla som selv er mekaniker og jobber på Volvo i Sørlandsparken på tidspunktet vi snakker med henne.

Deler kan være en utfordring å få tak i.
– Vi har brukt deler vi har hatt liggende, men kosmetisk kan det være vanskelig. Selv om akkurat denne bilen nok ikke har kjørt så mye på amerikanske veier, er nemlig få av denne bilen i Norge. Når vi skal restaurere den, må vi vel bestille fra utlandet.

Dette er heller ikke den eneste bilen hun eier. Tidligere har hun hatt tre biler.
– Jeg har nå en V70, men jeg kjører heller denne bilen. Jeg har også en Silverado som er et prosjekt jeg ikke har fått begynt på ennå.

 Behagelig å kjøre

Toppfarten på Pontiac´en kjenner hun ikke.
– Jeg har ikke turt å kjøre i mer enn hundrede. Det rister godt da. Likevel holder den seg overraskende godt på veien, for den er ikke så stor. Den er liten for å være amerikaner. Den er behagelig å kjøre.

Lyden er best

Det beste med bilen er lyden, skal vi tro føreren.
– Jeg er jo oppvokst med amerikanere. Min bestefar var også mekaniker og bodde i USA tidligere, og tok med seg den kulturen hjem. Da jeg ikke fikk sove som barn, tok de meg bare med på en kjøretur. Jeg sovnet raskt til den behagelige motorduren.

Hun har ikke vært så langt med den.
– Bare til Lillesand, Søgne og sånt. Jeg kjører den bare om sommeren når det er tørt. Jeg har kjørt litt i sentrum, men ikke trengt å forsøke å lukeparkere så mye med den.

Reaksjoner får hun når hun kjører.
– Hæ? Var det en jente, spør de gjerne. Det er den vanligste responsen, men de gir gjerne komplimenter til meg om bilen når jeg møter dem på butikken og sånt, smiler hun.