Ro, ro, ro din båt

Deretter kom fisketurene med bestefar på fjorden utenfor Furuholmen Camping. I det minste kom redningsvesten på – hos meg, men ikke hos bestefar. Han kunne ikke svømme et eneste tak, men vest skulle han ikke bli sett med! Her var det ingen snakk om HMS, eller barnebarnets ve og vel. Noen ganger har jeg hatt mareritt og sett for meg avisoverskriften: «9 år gammel norsk jente funnet drivende alene i båt utenfor Danmark, bestefaren antagelig druknet.»

Så ble man eldre og dro ut i båt på egen hånd. Som hos bestefar glapp HMS-tanken. Man satt med promille, uten redningsvest og uten lanterner, mens man febrilsk øste en gammel, lekk skjekte, hele sjøveien fra Tregde Marina og inn til Mandal sentrum – på svarteste natta, for neste dag å finne den på bunnen av elva. Bare fordi man ikke hadde penger til drosje eller orket å gå noen kilometer.

I beste fall tar man til «vett og forstand». Man tøffer ut til holmer og skjær i det sola står opp, griller og bader hele dagen, før man kjører hjemover i båtene, på lang, lang rekke, store som små. Og apropos «ting» i ulike størrelser; selvsagt smiler man jovialt og sier at «Det er ikke størrelsen som teller».

Så feil kan man ta!

La meg ta et tilbakeblikk til begynnelsen av 90-tallet. Jeg ble bedt med på båttur av en kaksete ungkar som ville prøve å imponere meg. Han skrøt av at han var medeier i en nydelig seilbåt, og jeg – den heldige utvalgte – skulle få bli med på en ettermiddagstur i solnedgang. «Pakk sakene dine, jenta mi – om en time kaster vi loss!»

På film hadde jeg sett seilbåter så hvite som svaner og store som danskeferja (nesten), med kjekke kapteiner ved roret og yndige damer i gullbikinier på baugen. Så hva gjorde jeg? Selvsagt pakket jeg den lille bikinien, sarongen, solhatten og en flaske musserende søt-vin jeg hadde fått av en tante og troppet opp på brygga iført høyhælte sandaler, med kurven elegant vippende på armen.

Men langs bryggekanten vaiet ingen hvite master til himmels, ingen strømlinjeformet svane med en prins iført kapteinslue ved landgangen. I stedet lå der en mahognifarget miniatyrutgave og duppet, og om bord satt det en kar skrevs over en taukveil i akterenden, han øste for harde livet.

Dessverre hadde jeg ikke gått feil, og geipen sank i takt med at vi måtte padle ut elva med en(!) åre til vinden tok tak og jeg trodde min siste time var kommet. Ute på åpent hav var det ikke nok med ett seil, nei, da skulle det monteres en spinnaker for ekstra fart. I ørska, etter flere ublide møter med en innpåsliten bom, ble jeg satt ved roret – og jeg vet knapt forskjell på høyre og venstre når jeg er på tørr jord!

Da jeg klamret meg til rekka og båten føyk som en frådene, hissig lemen bortover havoverflaten, ropte «Prins Charming»: «Det er nå man kjenner at man lever!»

Jeg tvang fram et smil, stivt av saltvannsprøyt og med øyne som Alice Cooper. Tannemaljen knaste i frykt og det eneste jeg hadde lyst til å rope tilbake var: «Det er nå man har lyst til å dø!»

SHIP O’ HOI – GOD BÅTSESONG!