ØIF: Revolusjonen har ­funnet sted, men hvem står igjen med gullbøtta?

Kommentar:

Hvis man legger bort corona-situasjonen noen minutter: Det har skjedd en revolusjon i norsk herrehåndball de siste sesongene. Kampen om seriemesterskapet blir ingen walk-in-the-park for Champions League-klare Elverum, selv om den franske legenden Luc Abalo vil herje løs. Til det er utviklingen i ØIF Arendal for god.

For oss som har fulgt herrehåndballen i en årrekke, kom sommerens nyhet om Luc Abalos overgang til Elverum i sommer som et sjokk – eller en revolusjon ut av det hinsidige. Den spretne høyrekanten er riktignok 36 år, men i håndball behøver ikke det å bety at man er ferdig. Franskmannen – eller «Luc Skywalker» som han ofte omtales som – har det største skapet hva gullmedaljer angår. Han har faktisk vunnet alt som er å vinne – mange ganger. Håndball-legenden skal altså underholde håndball-Norge i nesten én sesong. Elverum har klart kunststykket å hente inn en spiller fra Sander Sagosens eks-klubb – oljesjeik-eide Paris SG. Det skjer helt enkelt ikke, men en revolusjon har altså villet det hele annerledes. Foruten artisten Abalo har ØIF Arendals erkerivaler hentet inn et tosifret antall nysigneringer pluss Børge Lund som ny hovedtrener. Man skal heller ikke glemme at høyrebacken Lukas Sandell er erstattet med det ungarske stortalentet Dominik Mathé. Den høyreiste ungareren er mannen som skal fylle skoene til Laszlo Nagy på landslaget fremover. Mathé er ingen hvem som helst. Selv om Elverum har tatt konseptet «nye spillere» til ett nytt nivå, er det nok av faktorer som skal klaffe for at Lund – som for øvrig er den eneste norske herrespilleren som har vunnet Champions League – skal finne og holde flyten gjennom én hel sesong.

Som vanlig går hvittrøyene høyt ut og går for gull både i seriespillet, cupen og sluttspillet. I Champions League blir det neppe gull, men det blir her Lund vil legge mest trykk på gjennom høsten – hvis det i det hele tatt blir Champions League-spills om følge av pandemien. Det er for øvrig seier i sluttspillet som gir billett til Champions League neste sesong igjen. Hvis verden står til påske, skal Elverum gjennom et kampprogram man ikke har satt maken til i høst. Det er nettopp denne situasjonen – som tidligere sesonger – som blir ØIF Arendals mulighet til å snike seg foran. Det er med andre ord i andres styrke våre lokale helter kan stå igjen som håndballrevolusjonens vinner i seriespillet.

Små endringer

Mens Elverum nærmest har byttet ut hele stallen, trener og skal delta i den nye, svært omdiskuterte Champions League, har ØIF Arendal fått jobbe stille og rolig i kulissene etter at også håndballen gikk i svart i mars.

Martin Lindell har reist til fransk håndball, inn har Lars Jacobsen kommet. Dansken var solid i forrige periode i Sparebanken Sør Amfi. Mange fryktet at Lindell ville bli en vanskelig mann å erstatte. Lars Jacobsen står ikke tilbake for svensken på noen måte. Det gjør heller ingenting at den trivelige storskytteren, med det solide håndleddsskuddet, har vært i klubben tidligere. Han slipper å bli kjent med alt og alle på ny. Herman Gjekstad, sønn av Vipers-trener Ole Gustav Gjekstad, styrker høyresiden. Utover dette er forandringene i spillerstallen ikke mye å skrive hjem om. Det som derimot er noe å skrive om her at Herman G. Vildalen er skadefri, noe som betyr at midtforsvaret – i kompaniskap med 2,08 meter høye Kristian Rammel – blir av internasjonalt format. I angrep betyr en skadefri Vildalen at Marinko Kurtovic kan mønstre nær to og en halv bakspillerrekke av gullkvalitet. Hvis Richard Lindstrøm holder seg skadefri, fortsetter utviklingen og ikke minst legger på seg noen flere kilo med selvtillit gjennom sesongen, står ikke ØIF Arendal veldig langt tilbake for seriefavoritten. Man skal ikke undervurdere en stabil og sammensveiset hær når slaget skal vinnes. Mitt store spørsmålstegn er om Josip Vidovic er «over the hill». Fungerer ikke han i de avgjørende kampene, blir det vanskelig å smile bredt når tallene blir dødelig statistikk etter 24 seriekamper.

Opp som en løve, ned som en drammenser.

I Drammen skjer det som vanlig en hel del. Kristian Kjellings prosjekt har fått det kraftigste corona-skuddet for baugen av de tre gullkandidatene. Flere spillere har forlatt Drammenshallen, og spillergruppa måtte håndtere et kollektivt lønnskutt. Begge målvaktene er borte, det sammen er blant andre kometen Thomas Horneland Boilesen og Jonas Larholm. Tidligere ØIF-spiller Sindre Aho, Alexander Westby (Elverum) og målglade Viktor N. Pettersen (Sandefjord) skal fylle et større tomrom enn de antakelig makter. Gøran Sørheim er riktignok tilbake og er fortsatt blant eliteseriens beste playmakere på sitt beste, men skadelista hans taler for at det snart tvinger seg frem en karrierestopp. Den svenske storskytteren Phillipp Holm skulle bli drammenser, men lønnskuttet i spillergruppa gjorde at han heller valgte spill for Fyllingen Bergen. Det blir neppe gull i Drammen, selv om Espen Lie Hansen har alle forutsetninger for å revansjere forrige sesong. Det ble kort fortalt en pinlig affære for kongen av Drammen.

Bak de etter hvert så faste medaljefavorittene, står Leif Gautestads Runar, Fyllingen Bergen og Kolstad. Kolstad har i håndballsammenheng en solid økonomi og har klart seg gjennom krisa uten ekstraordinære mannefall og røde regnskapstall. Holder bergenserne seg skadefri kan de ta medalje på bekostning av Drammen. Det er noen år siden det har vært en russer i eliteserien. Igor Karlov blir et spennende bekjentskap i gul drakt.

Når alt kommer til alt kommer gullbøtta til å havne i Arendal eller i Terningen Arena. Avstanden til de andre lagene er rett og slett for stor. Selv tror jeg Elverum og Børge Lund kommer til å spille hjem gull i alt av hjemlige konkurranser. Elverum har den beste stallen, men ØIF Arendal står klare til å hente hjem nok et seriegull om hvittrøyene ikke følger med. Hedmarkingenes seriegull i fjor viste at de har lært av ØIF Arendals seriegull i 2018/2019, men denne sesongen skal de spille enda flere kamper med enda høyere kvalitet i Europa. Det vil tære på energien og fokuset, selv om den norske håndballrevolusjonen har hentet en av verdens mest meritterte ballartister i nevnte Abalo.

Det er vel flere med meg som neppe blir overrasket om ØIF-veteranene Sondre Paulsen og Eirik Heia Pedersen har lyst til å avslutte en karriere utenom det vanlige med seriegull nummer fire. Som historien har vist oss, er det aldri godt å vite hvem som står igjen som seierherre når historien skal skrives.

Det er bare å spørre franskmennene. De har som kjent sin revolusjonære historie, der ikke alt går som planlagt.