Eivind Øyraas til minne: En god venn, en flott kollega

Fotografen med det store hjertet:

Tirsdag 8. desember kom det tunge budskapet om at Eyvind Øyraas var død. Han sovnet stille inn i hjemmet sitt på Hauene, der han ble funnet sittende i godstolen sin.

Med Eyvind er et stort og varmt menneske gått bort. Selv om han levde sitt liv beskjedent og alene, er det nok få som har hatt en større og ekte venneskare enn ham. For Eyvind var en person som gjorde inntrykk på alle han møtte på sin vei, lun, trygg og med en utstrålende vennlighet. Alltid på godt humør, bestandig full av historier og spennende tankegods som han delte med seg – selv om det kunne ta sin tid før han kom til poenget. Han hadde så god tid, Eyvind. Han var også sjelden kunnskapsrik, interesser og våken. En inkluderende person. Eller som en god venn av ham sa; «Han inkluderte seg selv hos alle og i alle miljøer».

Eyvind kom til verden på selveste 17. mai i 1952 i Arendal. Han var stolt av dagen han ble født på, og unnlot aldri å nevne at hele Norge hvert år flagget på bursda’n hans.
Etter folkeskolen begynte han på realskolen på Tyholmen. Det gikk ikke så bra, han likte ikke skolebenken, men fartet i stedet rundt med guttegjengen og fant på det underligste sprell, sikkert ikke langt unna Emil i Lønneberget. Lekenheten beholdt han livet ut. Etter skoleåret på Tyholmen ble han mer eller mindre frivillig innlosjert på internatskolen på Evje og tok eksamen der.

Som ganske ung mann dro han til sjøs, men på den tiden vokste oljeeventyret i Nordsjøen fram med gode lønninger og mye fritid som lokket. Eyvind fikk etter hvert flere jobber og funksjoner knyttet til oljeutvinningen. Han var i Nordsjøen fram til rundt 1000-årsskiftet, da han pådro seg et hjerteinfarkt og ble satt på land. Under årene i Nordsjøen arbeidet han blant annet på ulykkesriggen Alexander Kielland, men var hjemme med brukket bein da katastrofen skjedde. Han skulle ellers vært om bord da tragedien inntraff.

Da han ikke fikk jobbe på plattformer som følge av helseproblemer, arbeidet han i administrasjonen i oljerelatert næring, og var bosatt i Kristiansand. Der var han en tid ansatt i Arbeidsformidlingen. Og som den arendalspatrioten han var, sa han alltid at han trakk fra årene i Kristiansand på alderen sin. Hjemlengselen til Arendal var stor, og tilbake i hjembyen begynte han å arbeide i Arendals Tidende. Først for å gi en hjelpende hånd med å kjøre ut aviser ved totaldistribusjon. Så kom han med små epistler han skrev, blant annet diktet han opp «Søren Tuden», en slags reinkanisert ursørlending, som han fortalte muntre historie gjennom. Etter hvert ble han ansatt som journalist og har vært en bærende bidragsyter, særlig i å formidle smått og stort fra dagliglivet i Arendal. En periode var han også redaktør i den nå nedlagte nettavisen Ablikk, og i flere år var han medarbeider i Gaveca Forlag. I 2020 har han igjen vært bidragsyter til Arendals Tidende. Eyvind trivdes svært god i det lokale presse- og forlagsmiljøet.

Her fikk han utløp for sin kreativitet, hans underfundige måte å se livet og menneskene rundt seg på gjenspeilet seg i arbeidet hans. Og mannens enorme lokal­kunnskap var til glede og hjelp for alle hans kolleger. I de senere årene fant han større og større glede i fotografering, og han utviklet en egen evne til å fange motiver, særlig fra naturen. Blant annet er så godt som alle bildene i den lille boken «Raet nasjonalpark og området rundt» signert Eyvind. Familie, venner og kolleger sitter alle tilbake med bare gode minner fra menneskevennen Eyvind, han er og vil bli dypt savnet av alle som var så heldige å kjenne ham.