Ut på tur, aldri sur. – Bare veldig sliten.

Frem til nå har jeg levd et relativt rolig inneliv. Jeg har trivdes godt med det og har ikke egentlig følt så mye press for å bevege meg ut i skog og mark. Jeg bor nær byen av en grunn. Den grunnen er at jeg ikke er et friluftsmenneske. Jeg liker jo å gå, jeg gjør jo det. Det er bare det at jeg liker best å gå imellom alle reolene på Hennes og Mauritz. En kunne plassert meg midt på HM med bind for øynene, ta av bindet og jeg kunne funnet ut hvor undertøyavdelingen var raskere enn du kan si «stringtruser». Det gir bare veldig mening for meg. Plasser meg på samme måte i skogen og jeg hadde verken funnet veien hjem, ei overlevd.

Med andre ord, jeg liker meg best inne. Men så kom korona og alle skulle ut i skogen, bestige fjelltopper og campe ute. Utenom en liten telttur har jeg stått i mot friluftsliv-presset også da, men brått så skjedde det en bitte liten endring. En bitte liten detalj som fikk lokket meg noe motvillig ut i skogen.

For når du møter en Lars Monsen og Bear Gylls hybrid, så har du på en måte ikke så mye valg lengere. .

Turentusiaster og medlemmer av den Norske Turistforening kommer sikkert til å hate meg for deler av dette innlegget. Men, de er nok på vei opp en fjelltopp og har ikke internett uansett så jeg tror jeg er safe.

Men tilbake til poenget. Vi skulle altså på tur.

Første utfordring var å finne riktig turtøy. Turskoa måtte graves frem fra den  og mest nedstøvede boksen på loftet. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg trener, men jeg har faktisk en del treningstøy. Jeg har blant annet en svart tights som jeg kjøpte i 2011 og som jeg trodde skulle gi meg motivasjon nok til å starte med spinning. Jeg har også en del treningstopper som skal holde diverse på plass og jeg har ull. Nedpakket i ull og vanntette sko gikk vi mannsterke av sted for å starte det som skulle bli VM i melkesyre. Ihvertfall for meg.

Håpet om en romantisk tur

Jeg fikk vite at vi skulle gå en tur i Ravndalen. Dette er et av mine favorittområder i Kristiansand. Her har jeg jo vært mange ganger før og begynte dermed å se litt lysere på livet. Men det var ikke den vanlige romantiske labbeturen mellom de flere hundre år gamle træra vi skulle gå. Vi skulle opp den evige lange trappa vedsiden av Restaurant Generalen som jeg aldri før har sett.

I starten tenkte jeg at dette er jo lett og at jeg må jo være sykt godt trent egentlig. Denne tanken slår jeg fort fra meg.

Halvveis opp i trappa merker jeg nemlig blodsmaken i munnen og melkesyre som pumper i beina. For hvert steg jeg tar opp denne evige trappa blir beina tyngre og tyngre og halsen min kjennes ut som sandpapir. Jeg er svettere enn en gulostskive på et knekkebrød og det eneste fokuset mitt er å prøve å se mest mulig normal ut. Heldigvis har jeg på meg litt sminke. Jeg håper at det skjuler at jeg egentlig er rød som en tomat i ansiktet. Ja, det stemmer. Jeg har sminket meg for en tur i skogen. Allerede har jeg greid å skremme en hel barnefamilie til å snu da jeg høylytt nektet lenge å gå opp den bratteste veien. Jeg tror de var mer redd meg enn hvor bratt det var. Og jeg vil nødig skremme fler med det sprutrøde ansiktet mitt.

Min fysiske alder.

Nå gjør alt vondt. Er jeg virkelig så dårlig trent? Jeg er jo bare 32, men min fysiske alder må være minst 96. Vi har med dattera mi også på turen og hun løper oppover trappene som en galopperende ponni. Innerst inne ønsker jeg at hun skal stoppe opp så jeg kan ta en pause. Men det skjer aldri.

Gjør folk dette frivillig? Går folk virkelig opp 1000 trappetrinn i 90° vinkel for å lage et bål, se på utsikten og grille 5 marshmallows i 14 grader?

Hva er dette kallet som noen mennesker får til naturen og som ikke jeg har fått? Har vi ikke bygd hus, fått strøm, internett og take away nettopp for å slippe å gå ut av huset?

Endelig er vi på toppen. Etter å ha fått tilbake noe som kan minne om hvilepuls føler jeg meg igjen som 32 år. Det er nå jeg får øye på den fine utsikten. For det er veldig vakkert her oppe. Jeg er ikke like varm lengre heller. Jeg kjenner på en følelse av mestring. Likevel vil jeg ikke helt innrømme for meg selv at utsikten alene var verdt alle trappetrinna enda.

Etter å ha tent bål, stekt marshmallows og kost oss bærer turen videre.

Jeg kjenner at jeg begynner å grue meg litt til å gå ned alle trappene. Det orker jeg ikke. Eneste måten jeg kan komme meg hjem på må være at luftambulansen kommer å firer meg opp i et tau og flyr meg hjem. Jeg rekker ikke å tenke så mye på dette, før vi allerede er på vei videre. Heldigvis ikke ned samme vei som vi kom, men videre innover i skogen.

Det er faktisk veldig fint i denne skogen. Jeg føler meg litt som Ronja Røverdatter, bare at jeg er gammel og sliten. Jeg ser ihvertfall like bustete ut som henne. I tillegg har jeg trøkket i sølevann og får vann mellom tærne for hvert steg jeg tar. Til info så fins det ingen sko som er helt vanntette. De som sier det, de lyver!

Konklusjon:

Til tross for at deler av turen føltes som fjellklatring var det god stemning hele veien. Med potensielle livstruende farer rundt hver sving følte jeg at jeg fikk utfordret meg selv veldig mye. Høydeskrekken var det verste. Heldigvis er jeg et levende bevis på at det kan gå greit også. Marshmallowsene jeg spiste på toppen var de beste jeg har spist noen gang. Jeg tror også at dette er den eneste gangen at vann har smakt bedre enn Coca Cola. Dusjen jeg hadde da jeg kom hjem for å fjerne lukten av gjørme, bål og svette var magisk. Enda bedre var det å slenge seg nydusjet på sofan, logge på Instagram og surfe det deilige internett med den aller beste samvittighet.

Jeg er nok ikke helt der at jeg melder meg inn i den Norske Turistforning riktig enda, men jeg kan med sikkerhet si at en tur til, det blir det nok.