fbpx
skip to Main Content

AgderVeteran

Hjerte for mikrobiler

– Jeg tror ikke jeg har hatt den i mer enn tre-fire år, forteller Oddvar Bjerland (67) fra Voie om mopeden han kjøpte i Østfold, skjønt den er registrert som tung motorsykkel.

 

1961-modellen har kun 13 hestekrefter, men holder 300 kubikk. Motoren er en luftkjølt 1-sylindret 4-takter.
– Siden den har tre hjul blir den klassifisert som motorsykkel.

NØDUTGANG I TAKET: Soltak ble påbudt slik at man kommer seg ut i nødstilfeller.

Vinglete

Den ble produsert i Tyskland fra 1950 til 1962. Toppfarten er oppgitt til 85 km/t.
– Jeg har aldri turt å kjøre så fort, ler han. Det blir fort litt vinglete med tre hjul, spesielt om asfalten er slitt. Man må ha en rett strekning for å kunne oppnå så god fart. Jeg er usikker på om det er mulig. Det er ikke tilrådelig å kjøre mer enn 60 km/t. Jeg prøver å unngå motorveiene.

Ukomfortabel

Man kjøper ikke et slikt kjøretøy om man ønsker komfort.
– Den er virkelig ikke behagelig å kjøre. Det går jo greit, men det støyer jo, og må være obs på at den ikke skjener til sida. Derfor kan man ikke slappe av når man kjører.

Å komme seg inn og ut av den kan se utfordrende ut, men føreren mener det går forbløffende greit.
– Det er en høy dør. Jeg er jo 195 cm og jeg sitter tålelig greit i den. Du åpner jo hele fronten, liksom. Den er registrert for to personer.

ALLTID MED: Verktøykasse er alltid med på tur ettersom det er aldri er noe garanti for at man kommer seg hjem igjen.

Da Oddvar var 14 år i 1971 fikk han sin første BMW Isetta.
– Den registrerte jeg da jeg ble 18 år og kjørte mye med. Jeg har den fortsatt.

Samler

På spørsmål om han eier flere av disse trehjulingene kommer det et kontant og bestemt ja.
– Jeg har samlet noen gjennom 50 år. Det er nemlig overraskende mange av disse som har holdt seg. Jeg aner ikke hvor mange. Det finnes sikker andre som har bedre oversikt på tallene. Jeg er mer glad i å skru.

Bjerland har flere veteranbiler, men det er mikrobiler han har lagt sin elsk på. Hjemme på tunet finner man både Messerschmitt, Bond og en Fulda, henholdsvis tysk, engelsk og svensk.
– Fuldaen har jeg vært på biltreff i Høllen med flere ganger, men det er Isettaen som er favoritten. Den er best å kjøre, enklest å restaurere og lettest å få tak i deler til. Det går fremdeles en god del av dem i Tyskland.

Han vet ikke hva det er med microbilene som appellerer, men kanskje det er fordi det var det første kjøretøyet han eide.
– Jeg fikk jo min første Isetta før jeg var gammel nok til å kjøre den på offentlige veier, og hadde den først som et leketøy på hjemme tunet i Møvig.

SISTE EIER: Nåværende eier er Oddvar Bjerland (67) fra Voie, opprinnelig fra Møvig.

På bakruta står det CLUB367. De som er glade i slike kjøretøy er gjerne medlem i mikrobilklubb.
– Det var jo flere merker som kom på markedet etter krigen, både tyske, engelske og italienske. Club 367 står for henholdsvis 300, 600, som for øvrig er en fire-seter, og 700 kubikk, som ligner mer på en vanlig bil med konvensjonell dør-løsning.

Totaloverhalt

Oddvar kjøpte denne Isettaen i deler og satte den sammen igjen.
– Jeg kjøpte den av en som hadde revet den helt fra hverandre for å få den i stand, og som siden hadde gitt opp fordi det var en masse rust på den. Denne kjøpte jeg for cirka fire år siden og tilbragte en vinter på å restaurere den fra bunnen av.

Å få registrert veterankjøretøy kan være en utfordring i seg selv.
– Før fikk man bare en salgsmelding av selger og uten andre papirer, så var alt okei. Nå er det ikke like enkelt. I dag må man ha papirer fra siste registrerte eier, selv om han kan være død. Da må man snakke med arvinger og skifteretten. Heldigvis er Biltilsynet og Statens Vegvesen veldig behjelpelige. Det går som regel greit, men litt arbeid er det med det.

SMAL: Mikrobilen er smal men registrert for to.

Han må dra på det når han får spørsmål om hvor mye tid han har brukt på gliset.
– Anslagsvis mellom tusen og femten hundre timer. Jeg vet ærlig talt ikke.

Originale deler

Det meste er originalt.
– Chassis, karosseri, motor og alt slikt er originalt. Det er jo noe småtterier som støtfangere som er forniklet, seter som er trukket om, og lykter som måtte kjøpes nye, men ellers er alt av deler originalt. Lyktene kommer ikke fra BMW. Det er et firma Tyskland som leverer har spesialisert seg på deler. Ellers får jo man tak i uoriginale deler fra Østen.

Bilen er sandblåst og omlakkert innvendig som utvendig.
– Den er lakkert i en farge som er så lik som originalfargen som over hode mulig. Den var grønn i utgangspunktet også. Etterpå ble alt av tekstil trukket om.

Påbudt med soltak

Vinduene er av glass, men doningen har nødutgang i form av et soltak i vinyl.
– Kjører i en annen bil eller inn i en snøfonn, kommer jo du ikke ut. Derfor ble det påbudt med soltak slik at man her en nødutgang.

Med soltak er det heller ikke fritt for litt lekkasje.
– Får å si det rett ut, forsøker jeg å unngå å kjøre når det regner. Du blir ikke blaut, men den er ikke laget for å tåle så mye vann. Det var andre krav på 50-tallet. Det var ikke mange biler som var helt tette på den tida.

Trehjulingen har heller aldri hatt piggdekk på seg.
– Jeg kjører ikke med den om vinteren. Jeg kjører som regel kun rundt med den på sommerhalvåret i forbindelse med arrangementer med veteranbilklubben.

Trofast følgesvenn

Verktøykassen i førerhuset er ikke originalt utstyr, men er en trofast følgesvenn.
– Jeg er jo gammel bilmekaniker som har skrudd bil i alle år og kjører aldri på tur med veteranbil uten å ha med meg verktøy. Ikke med ny bil heller, for den saks skyld. Jeg vil være selvhjulpen om det skulle skje noe på veien.

På tur med veteranbiler har han dessuten med seg noen smådeler, som stifter og plugger, om uhellet virkelig skulle være ute.
– Spesielt med skikkelig gamle biler er det jo ingen garanti for at man kommer seg hjem igjen, ler han.

Mekaniker av yrke

Klok av skade, kan man vel kanskje si. Oddvar har nemlig vært bussmekaniker av profesjon gjennom et langt yrkesliv. I fjor vår gikk han av med pensjon hos Boreal som teknisk leder. Likevel har han ingen veteranbusser i sitt eie.
– Busser tar for mye plass og altfor mye arbeid for én person. Skal man restaurere en buss blir det for det første utrolig kostbart. Å eie buss er mer for lag og foreninger.

Isettaen bruker beskjedne 0,3 liter på mila i motsetning til en buss. Likheten er at det ikke går så fort i oppoverbakke.  Plass til oppbevaring er det dårligere med, kun en skuff under førersetet. Varmeapparatet har kun to innstillinger.
– Det er kaldt og iskaldt, humrer Oddvar.

Back To Top