Lunefull og hissig

Hege Raaum Ropstad sin Plymouth Barracuda er ingen enkel bil å kjøre. Motoren har temperament og dekkene er brede som trailerhjul. Likevel er det drømmebilen.

– Jeg synes de er så tøffe, sier Hege Raaum Ropstad (50) om sin 1971-modell Plymouth Barracuda Gran Coupe.

På fleip

Hun sa på fleip til sin far at hun ønsket seg en slik bil til 40-årsdagen.
– Min far kjøpte den til meg da jeg fylte 40. Det er ti år siden. Den var et vrak da den kom til Norge fra USA. Derfor har vi pusset den opp helt fra bunnen av. Vi pellet den helt fra hverandre, sandblåste og sveiset.

Dette er luksus-utgaven av Barracuda fordi den har elektriske vinduer.
– De elektriske vinduene fungerer dårlig. Jeg har skiftet hodet på girstangen til «pistol grip», bare fordi det er tøffere. Denne var levert med en «T», så «pistol grip» er ekstrautstyr. Den kom med laksetrapp, vinger, vinyltak og automatgir.

Levert som et vrak

Far og datter har brukt 10 måneder på å sette den i stand.
– Hadde det ikke vært for min far, ville den ikke vært kjørenes nå, men jeg har vært med på alt arbeidet.

Det meste er originalt, men noe er ettermarkedsdeler.
– Vi måtte sveise til en ny bakplate, legge nytt vinyltak og lakkert på ny. Året etterpå tok vi motoren.

På papiret har bilen 240 hestekrefter originalt, men denne har litt mer. Det er ikke fritt for at hun snur noen hoder når hun svinger inn på bensinstasjonen med denne.
– Ungdommer blir ofte overrasket når de ser at det er en dame bak rattet.

Trenger turtall

Hun er usikker på om hun har kjørt i 17. maitog med den.
– Denne bilen liker ikke å kjøre i sneglefart. Den skal helst kjøre rett frem, og den skal helst ikke stå og stange i køer. Da begynner den å koke. Den skal helst ha litt turtall for å fungere optimalt. Den er helt forferdelig på veien.

Den eneste gangen hun har testet hva bilen er god for, var på en bane.
– Fartsmåleren går til 120 miles. Da fartsmåleren passerte toppfarten, fortsatte bare bilen å øke i hastighet. Til slutt begynte den å riste noe forferdelig, så da måtte jeg bare gi meg. Da våget jeg ikke mer.

På norske veier har bilen bare vært til Stavern i overhalt stand.
– Det er det lengste jeg har kjørt i ett stykke.

Farlig bil

Til vanlig står bilen i farens garasje, med varmepumpen på.
– Jeg kjører den til butikken og på treff. Barna får ikke lov å kjøre den. Den er for farlig. Hvis jeg krasjer med den, er jeg ferdig. I en front mot front-kollisjon vil føreren få motoren rett i fanget og bli spidda av rattstammen. Den har brede dekk, og vandrer i veibaner med mye slitasje. Man må jobbe litt for å ratte den. Derfor kjører jeg veldig forsiktig.

Steiler

Grunnen til de brede dekkene, er at den er beregnet for å kjøre på bane.
– Normalt bygger folk opp motoren på disse. Vi har bygget den ned, for den var helt umulig å kjøre på veien med, og hadde lett for å steile. Hver gang jeg kom til et kryss, stod den bare og spant. Den vil helst bare gå rett frem og fort. Jeg må planlegge hver sving og hver nedbremsing. Det er ikke akkurat ABS på den.

Dessuten er den tørst.
– Fra Vige til Hove i Arendal går det en halv tank. Over 90, og da spesielt 100 km/t, renner bensinen bare gjennom.

Når hun er på butikken skynder hun seg ut igjen for å komme seg bort innen andre parkerer helt inntil hennes bil, fordi hun er redd for den.
– Den er som en magnet. Uansett hvor langt borte jeg parkerer, er det alltid noen skal klistre seg inntil.

Sjel og personlighet

Alt det negative til tross, vil ikke Hege kvitte seg med beistet.
– Hadde jeg bare fått nøklene i hånda og det bare var å kjøre, hadde den ikke betydd så mye for meg, men når jeg har investert så mye tid i den, føler jeg at den er en del av meg. Dessuten er det sjel i denne bilen. Den har personlighet. Det er terapi å kjøre den, for når jeg setter meg inn i den, er jeg bare Hege.