Taggeren som ble anerkjent kunstner

Dysleksi gjorde at han mestret tegnekunsten bedre enn ord. I ungdomsårene var han en tagger som kom i klammeri med politiet. Nå holder han utstilling i Agder Kunstsenter for å vise at graffiti ikke er vandalisme, men kunst.

Benjamin Laading (43) vokste opp på Flekkerøya og var en del av et graffiti-crew i Kristiansand på 90-tallet. Graffitien var hans måte å gjøre opprør på.
– Vi drev ikke med graffiti med en intensjon om å ødelegge. Vi gjorde det for å uttrykke oss, for å vise at vi eksisterte.

Gikk på eliteskole

Han vokste opp med en fransk far som snakket fransk til ham gjennom hele oppveksten. Språket ga ham muligheten til å studere i Frankrike. Benjamin kom inn på Villa Arson i Nice, som er en eliteskole innen samtidskunst. Da han ble uteksaminert i 2008, dro han til Paris hvor mulighetene lå. Atten år senere bor han fremdeles i den franske hovedstaden hvor han har eget ateliér og galleri.

Etter å ha stilt ut kunsten sin i flere metropoler som Brüssel, Marrakech og Berlin, holder han nå sin første egne utstilling i Kristiansand, på Agder Kunstsenter.
– Jeg hadde kun et par studentutstillinger da jeg var nyutdanna, men det var sammen med andre.

Årsaken til at han valgte Agder Kunstsenter for sin første offisielle separatutstilling (soloutstilling, journ. anm.) har en spesiell historie:
– Da jeg var ungdom og venta på bussen, gikk jeg ofte forbi her og kikket gjennom vinduet på alle de rare tingene som var her inne. Jeg våget ikke å gå inn, men dagdrømte om å stille ut her.

Dysleksi ble til kunst

Det var dysleksi som gjorde ham til kunstner ved en tilfeldighet.
– Jeg slet med ord og bokstaver, og lagde tegninger av det jeg hadde lest, i stedet for å skrive i notatblokka. Så, jeg har alltid tegnet.

Tegningene hans gav ham innpass i hip hop-miljøet. Der ble tegningene til graffiti.
– Jeg var opptatt av kalligrafi og typografi – altså det visuelle ved skriften, men kunne ikke rettskriving, så jeg stavet ordene feil, men hadde den peneste graffitien, ler han.

Det var mange ganger at han kom i klammeri med politiet.
– Absolutt. Ofte. Jeg klagde til far, og han oppfordret meg til å bli politiker slik at jeg kunne endre lovene, men jeg var altfor rebelsk.

Skadeverk

Det bringer oss til meningen bak utstillingen han holder, som han har titulert «Skadeverk».
– Opprinnelig er jo graffiti en kunstform som er definert som «skadeverk», av lovens bokstav, men veggen blir jo ikke ødelagt av malingen – det er jo kun snakk om en visuell ødeleggelse.

Benjamins kunstverk illustrerer sprekker, riper, eksplosjoner, røyk, lyn og andre elementer som er forbundet med ødeleggelse.
– Men i denne settingen er det jo kreasjon og ikke destruksjon. Dette er et forsøk på å utfordre folks oppfatning av hva som er skadeverk og hærverk.

Den viktige konteksten

For dem som har sett graffiti på t-banevogner i Oslo og New York, er de ofte fargerike.
– Den kunstformen betegnes helst som gatekunst, som er den hyggelige og sosiale broren til graffiti. Det opprinnelige kunstuttrykket graffiti, bruker mye krom og svart. Pigmentene i krom lyser opp lufta og underlaget når det kommer ut av sprayboksen, slik at en kan jobbe om natta, og jeg jobber helst om natta. Man kan uansett ikke se farger i mørket. For meg representerer krom lyset, mens det grå representerer det nøytrale og funksjonelle, som i samfunnet for øvrig, og det svarte representerer mørket.

Han mener at det ikke gir mening å bringe en utendørs «graffiti piece» inn, eller å gjenskape en tradisjonell piece innendørs, fordi man mangler konteksten.
– Den gir mening der ute, men når man fjerner den fra sammenhengen, tar man bort poenget med den. I Paris er det mange som gjerne vil kjøpe urban kunst for å ramme inn og ha hjemme, men man kan ikke sette en pris på en idealistisk uttrykksform og bevegelse. Det blir bare en fetisj og virker veldig motstridende.

Laget på stedet

Det er grunnen til at enkelte av hans verk på Agder Kunstsenter er laget på stedet, eller tilpasset lokalet.
– Det ene verket er sprayet rett på veggen, som skal illustrere sprekker i fundamentet. På flere av vinduene har jeg også tegnet sprekker, og på en digital skjerm kan du kanskje se flakkende bilder av lyn. I motsetning til maling viser skjermen virkelige men animerte bevegelser, men det ligger en repetisjon i den også, som i kalligrafien. Kalligrafi handler jo om repetisjon, og ikke degradering, men forbedring.

Med kontekst mener han grunnen til at graffitien er plassert på akkurat den plassen.
– Graffiti er flyktig og har en utløpsdato. Graffitikunstneren vet at en «piece» på en husvegg kan bli malt over om en time, eller falme av vær og vind. Arbeidet som legges ned i graffiti, gjøres derfor ofte med hensyn til det, på både godt og vondt. Det kan ligge mye hastverk bak, eller angst for å bli tatt.

Gir flere muligheter

Han bruker helst bare sprayboksen som verktøy fordi han mener den gir flere muligheter enn penselen.
– Med en pensel dytter man bare maling frem og tilbake på en overflate. Med en sprayboks kan man trekke sprayboksen lenger bort for å spre malingen tynt og skape en dråpeeffekt. Man kan skape noe veldig diffust med en sprayboks som man ikke kan med en pensel.

Benjamin mener dessuten at det er mer action med en sprayboks.
– Med sprayboksen kan man bruke hele kroppen i større grad. Man kan skape større bevegelser med en sprayboks fordi strålen varer lengre enn malingen på en pensel. Den legger igjen et lengre spor. Sprayboksen krever dermed mer plass.

Rullemaling

En annen teknikk han bruker, for å skape flere lag og dimensjoner, er bøffing.
– Jeg rullemaler over graffitien med et tynt lag maling, for å lage et spekter av linjer. Det skaper et spill som godt illuderer graffiti ute i den virkelige verden, som stadig blir malt over og får ny graffiti oppå seg igjen.

Benjamin tror mange føler et hat mot graffiti fordi det er omtalt som noe negativt, som forsøpling, og fordi det har sitt opphav i ghettoer.
– Når jeg ser på graffiti kan jeg se så mye mer i de linjene, men jeg ser jo ikke bort fra at det er fordi jeg er opplært til det. Derfor har jeg denne utstillingen for gi folk en ny sjanse til å se det vakre i graffiti slik at man kan avkriminalisere kunstformen.

Subjektivt

Kunstneren mener dessuten at det vakre består ikke.
– Man kan ikke uten videre måle skjønnhet. Hva som er vakkert for deg, trenger ikke være vakkert for meg. Skal man måle skjønnhet må man først bli enige om noen parametere. Hva skal avgjøre om et kunstverk er vakkert? Det blir jo helt subjektivt. Det er derfor noen ser kunst der andre ser søppel. Ved å kalle utstillingen min «Skadeverk» vil de stille seg selv spørsmålet om det virkelig er skadeverk, og avgjøre selv.

Sprayboksartisten er opplært til at alt på lerretet har en verdi.
– Man kan gjerne le av amerikansk abstrakt ekspresjonisme, hvor Pollock kaster noe maling på et lerret og kaller det kunst, men det ligger en mening bak enhver detalj og utførelse. Alt man kan se, betyr noe, men det er lett å avvise kunst når man ikke forstår den. Samtidskunst lider ofte på grunn av det.

Forskjell

Han understreker at det er forskjell på tagging og graffiti.
– De som driver med tagging, skriver bare initialene sine, som for å vise at «her var jeg», mens dem som lager mer stilig og utbrodert tagging er opptatt av det kunstneriske. Det er ofte dem som blir tatovører og typografer.

Likevel er det lite kunst som er skapt med sprayboks gjennom tidene, synes han.
– Det er nesten ingenting i verdenshistorien. Det begynte på 1960-itallet men ble ikke populært før på åttitallet. Det gir jo helt glimrende muligheter for sånne som meg til å utfolde oss.

Utfordrer etablissementet

En annen grunn til å avholde utstillinger som denne, er for å utfordre akademia og de etablerte kunstarenaene.
– De akademiske miljøene har snakket det litt ned og avfeid det som populærkultur, nesten som kitsch. Det har fått et urettferdig billigstempel, nesten som tegneserier uten dybde. Derfor er det ingen som skriver om det eller bryr seg om sprayboks-kunst.

Akademia bestemmer

Akademia bestemmer mye i kunstverdenen, fordi kunstanmeldere og undervisere ofte er kunsthistorikere, og de store galleriene er ofte tilknyttet museer og kunsthøyskoler.

Laading var livredd for å bli avvist og oversett da han var uteksaminert fra kunstskolen, men street art fikk en oppblomstring rundt den tida. Problemet var at street art ikke ble tatt seriøst av den etablerte kunstverdenen, fordi den var ikke omtalt i historiebøkene, og måtte stilles ut i egne gallerier og hadde sine egne auksjoner.
– Vi ble skikkelig satt i bås, men nå som street art-bølgen er litt over og ikke er så hipp lenger, føler jeg at sprayboks-kunst er blitt litt mer akseptert, kanskje fordi det ikke er så tilgjengelig som før. Derfor er folk litt mer nysgjerrige.

Heldigvis kan han nå leve av kunsten sin.
– Jeg ønsker ikke å være en sånn deprimert kunstner som sitter for seg selv i en krok hvor ingen ser kunsten min. Det er derfor jeg flytta til Paris.

Utstillingen «Skadeverk» står til og med 22. februar.

Presisering: Uttrykk som tagging, graffiti og street art flyter over i hverandre i norsk tale. Tagging og graffiti handler om å uttrykke seg med tekst. Street art handler som regel om bilder, som kan være laget med maling men oftest med sprayboks. Begrepet sprayboks-kunst dekker alle uttrykksmåtene. For å presisere, er graffiti det Benjamin drev med før. Kunsten han driver med nå, er sprayboks-kunst.