Ute av øye – ute av sinn

Dessverre er det ikke bare i påska, det er et helårsproblem! I skrenten bak huset vårt plukker vi stadig opp etter forbipasserende. Is-papir, snusbokser, plastgafler og begre fra varmdisken hos nærbutikken. Hvorfor er det så enkelt å kaste ting fra seg? Lever man i dag med holdningen «Ute av øye, ute av sinn»?

Unnskyldningen er mange. «Ups, vinden tok sjokoladepapiret!» eller «Jeg gidder ikke gå og bære på tomflasker!»

I går så jeg et TV-program om sammenhengen med søppel og miljø. Kanskje økes panteavgiften? Det tar 400 år for naturen å bryte ned en plastflaske – 400 år! Og vi kan vel aldri glemme hvalen som strandet langs norskekysten med vomma full av plast?

I disse dager dumper dugnadsinnkallingene ned i postkassene. Nabolagene ryddes, sekkevis med søppel plukkes – HVERT ÅR!

Vi er så heldige å ha en idyllisk sti like ved huset, den går ned til fjorden og båthavna. En populær sti for to- og firbeinte turgåere. Men den idylliske stien er i ferd med å falme av alt søppelet som kastes langs grøftekanter og som hoper seg opp under benker med hyggelig utsikt. Er det bare jeg som irriterer meg? Er jeg en utdøende rase som har tatt etter formaningene fra generasjonene bak meg?

En ting er hundelorten som ikke blir plukket opp. Selv om den er fryktelig irriterende går den nå faktisk tilbake til naturen. Men at folk kan være så skjødesløse å kaste fra seg de rareste ting som opplagt ikke hører hjemme i naturen, da undres jeg. Hvor er oppdragelsen?

Jeg ble oppdradd til å kaste ting i søppeldunker, og hvis det ikke var mulig – da tok vi søppelet med oss hjem eller til nærmeste dunk. Det verste er at i dag er mange voksne minst like ille som de unge. De er slepphendte – ting ramler ut av hendene deres uten at de bryr seg.

På en rusletur langs brygga kan man se de utroligste ting som ligger på havbunnen. TV-apparater, sykler, bildeler, strandstoler og handlevogner. Jeg undrer over hvilken bisarr glede vi har av å kaste ting på vann? Er det plasket som får det til å ile i kroppen? Hva med å prøve en passe stor stein?! Følelsen av å gjemme noe for andre? Da kan jeg bare skynde meg å si at det er en dårlig ide å gjemme ting på grunt vann – alle kan se det!

Det graves også søppel ned i jorda – særlig hvis man bor litt utenfor allfarvei. I mine yngre dager oppdaget jeg en bekjent i det han var i ferd med å grave ned en ødelagt vaskemaskin, rundt hundre meter fra huset. Han gadd ikke dra på søpla med den. Jeg kunne ikke å dy meg, jeg måtte spørre ham om han kunne se for seg følgende senario:

Fremtidens arkeologer finner bostedet, graver i området og finner den nedgravde maskinen et godt stykke fra huset og utbryter: «Hm, interessant! Utviklingen her i området gikk tilbake på 2000-tallet. Fra å ha vaskemuligheter i selve huset, gikk de altså over til å ha innretningen 100 meter unna grunnmurene. Snålt!»

Følg utviklingen, ta ansvar og plukk opp etter deg, for det finnes ikke nok mødre til å rydde planeten!

Bortsett fra hvis du har kastet det i hagen min, da må nemlig JEG plukke det opp…