Musikknytt

Vi har tatt en lytt på noen av sommerens utgivelser, med et ekstra fokus på artister som har en tilknytning til landsdelen.

WAYOH

Guide Me Home
SINGER/SONGWRITER – SINGLE
Lansert 25. juni

Introen får en til å lure på om Alanis Morrissette har gjort comeback. Grooven høres ut som sen 90-talls eller tidlig 2000-talls popmusikk hvor den akustiske gitaren var i fokus. Den kunne like godt vært en av de snille låtene til Ani DiFranco, men poenget er at dette ikke er popmusikk etter dagens standard. Dette er singer/songwriter-musikk – akustisk, luftig og spillbar på en kassegitar.
Kompet er lekkert og sobert fremført, og vokalen er virkelig flott og bedårende med god innlevelse uten å overdrive. Dette er en lovende debut fra et band som ingen visste noe om før vi fikk denne i fanget.
WAYOH er et proft band som det skal bli spennende å følge med på fremover. Musikkvideoen kan du se her.

Sara & Arash

Glitterglitch
RAP – ALBUM
Lansert 21. mai

Søskenduoen fra Kristiansand forsøker seg på samme suksessformel som Karpe. Poetiske tekster som ikke gir så altfor mye mening utover det at de viser et sterkt samfunnsengasjement. De synger like mye eller mer enn de rapper og bruker hooks og fengende melodier når de må fange lytteren inn, og avanserte synkoper når de trenger å vise at de har skills og god smak.
Beaten er futuristisk, original og passe utfordrende ved å benytte både moderne og klassiske lyder. Lydbildet er deilig smooth og fungerer både til fest og avslapning.
Golli Golli er en single-favoritt, og trekker opp albumet men når fire av syv låter på albumet er låter som alt er utgitt som singler, er det vanskelig å se poenget. De øvrige låtene bærer dessverre for mye preg av å være fyllmasse.

Annprincess

Hooked
AFROPOP – SINGLE
Lansert 4. juni

Annprincess er en av artistene som skal opptre under Den Internasjonale Kulturfestivalen i Kristiansand. Sangen er en fengende og dansbar sak hvor det er en kassegitar som har det drivende riffet. Annprincess fremviser et enormt sangtalent. Hun har en kul stemme og evner å overbevise med sin innlevelse, men hun mangler den store hit-låta som kan «breake» henne. Låta er velprodusert men den mangler x-faktoren som gjør at man setter den på repeat. Melodiene blir rett og slett en smule kjedelige, av mangel på mer dekkende ord. Hun har liksom ikke klart å overgå debutsingelen fra 2019, Middle of the Night. Vi får satse på et godt sceneshow den 14. august. Musikkvideoen kan du se her.

Anna-Lisa Kumoji

Hvem skulle tro
AFROPOP – SINGLE
Lansert 2. april

Anna-Lisa Kumoji er også en av artistene som er invitert til å opptre på Kulturfestivalen denne sommeren. Hun er søsteren til artisten, Akuvi. Anna-Lisa lider litt av det samme dilemmaet til Annprincess. Hun har tonnevis med talent og erfaring, en allsidig stemme og et bra støtteapparat, men mangler den store hit-låta til å kaste henne opp på stjernehimmelen. Nå har Anna-Lisa likevel holdt på i så mange år, med ulike opptredener både på skjermen og på scenen, at hun må kunne kalles en etablert artist.

«Hvem skulle tro» er en søt og glad kjærlighetssang. Den er i stand til å formidle den nyforelskede følelsen uten å bli «cringy», men den kunne vært litt kortere. Avslutningen drar litt ut. Mer variasjon hadde heller ikke vært å forakte, men her kommer sjangertrekk inn i bildet, som at afropop gjerne skal være repetetiv. Uansett lover dette bra for fremtidige utgivelser fra Anna-Lisa Kumoji. (Anmeldelsen er moderert på grunn av informasjon som kunne feiltolkes, red. anm).

Queen of Sol

No Shame in Pain
INDIE – SINGLE
Lansert 11. juni

Queen of Sol, eller Solveig Træet  blandt dem som kjenner henne, har gitt ut en single som høres ut som om PJ Harvey lagde en sang sammen med Björk på en rehab-klinikk i et øde ørkenområde og spilte den inn i en gammel, forlatt kirke i nærheten.
Stemmen til Solveig er nemlig ikke helt ulik PJ sin, og det er heller ikke melodiføringa. Likevel skal vi være forsiktige å spå noe som helst suksess som nevnte artister har hatt. PJ Harvey og Björk skapte sine karrierer i en helt annen tid, hvor indie var mainstream og det var mindre fokus på singler enn i dag. Det positive er at musikken vokser på en, og fungerer fint som bakgrunnsmusikk en alt for varm sommerdag man tilbringer alene.