
Midt i blinken for mange
Noen og tjue av 27 medlemmer pluss noen gjester hadde møtt opp til dart-trening denne onsdagen i april på Håndverkeren hvor de har hatt klubblokaler de ti siste årene. Willhelm Tell Dart Club er for en institusjon å regne.
Willhelm Tells Darts Club, som den opprinnelig ble kalt, har fostret mange norgesmestere gjennom sine 44 år.

Kvinnene gjør det best
Per i da har klubben har 20 menn og syv kvinnelige medlemmer.
– Det er vi som har gjort det best i det siste. I fjor fikk vi tredjeplass i NM i lagspill, sier Elisabeth «Betta» Eidet, med et samtykkende nikk fra Walter Olav Lau fra Vennesla, som er styremedlem i klubben. Han har selv noen mesterskap bak seg, inkludert en norgesmestertittel.
– Vi har lenge snakket om å skille damene og herrene her lokalt, slik de gjør i mesterskap, men damene vil ikke det. De ønsker å konkurrere med herrene for å bli bedre, sier Walter.
– Nivået er høyere på herrespillerne generelt, bekrefter Elisabeth.
Fant hverandre i klubben
Elisabeth Eidet hadde en bror som spilte dart og startet en klubb i Vennesla. På bytur for å spille mot de store spillerne i Willhelm Tells Darts Club og der møtte hun det som skulle bli hennes mann, Jan Gunnar Lundemo.
I 2012 overtok hun ansvaret som formann i klubben, noe hun har vært siden.
– Jeg gjorde det for at sønnen min skulle ha en god klubb å være i. Jeg ser bare glede med det.
Jan Gunnar var nemlig sykemeldt fra jobben en tid, og begynte å spille dart for å få tida til å gå. Da fant sønnen Robin interessen for sporten, som da var 13 år gammel.
– Nå er han 32 og har noen mesterskap bak seg, forteller mor.
Å spille dart har ikke alltid vært trendy.
– Vi har den klubben som faktisk har holdt seg best, men Søgne har også alltid klart å holde medlemstallet oppe. Det er ikke lett å rekruttere til darten. Derfor rekrutterer vi barna våre.

Syklet fra Flekkerøya
Før i tida hadde de salgsbod på Gimlemessa, hvor de rekrutterte medlemmer. Der rekrutterte Elisabeth Jan Inge Arnesen (49).
– Jeg og min fetter hadde kasta dart hele sommeren. Han var 13 og jeg var 14 år gammel. Da vi begynte å treffe litt med pilene, lot vi oss rekruttere til klubben. Vi sykla fra Flekkerøya for å trene i byen. Da var klubben i Dronningens gate. Det var i 1989-1990.
Han var medlem til han var 20 før han hadde en pause fra klubben.
– Jeg ser jo at det er mange som har blitt i klubben, eller som har kommet tilbake som meg.
– Det som er kult med dart er at du kan jo spille dart helt til du er 70 år, så lenge øyensynet holder og du er stø på hånda og i beina. I Nederland har de dart som valgfag fordi det hjelper dem med hoderegninga, skyter Walter inn.
I de siste ti årene har klubben holdt hus på Håndverkeren. Til neste år kan klubben feire 45 års jubileum.
Kjører sammen fra Nomeland
Kameratene Arvid Bakke (61) og Geir Hauglund (60) har kjørt sammen i 11 år. Tre og en halv mil hver vei fra Røyknes.
– Det er jo bare en svipptur. Når du først sitter i en bil, er det samme om du kjører ei eller om du kjører fire mil. Jeg er jo oppvokst der oppe. Skal jeg til jobb, må jeg til Kristiansand. Turen tar den tida den tar.
Det er helst Arvid som kjører. Turen tar omtrent 40 minutter, men kan fort bli litt lengre ved omveier.
– Det begynte da Geir fikk slag. Han bor i Nomeland, så da henter jeg han, og så plukker vi opp andre medlemmer på veien til Kristiansand.
Han gidder fordi det er så godt miljø i klubben.
– Om vi hadde hatt dårlige tapere som reiv ned dartbrettet og kasta ølglass, hadde jeg ikke gidda. Det passer meg ikke en plass.
– Dette er mest sosialt, samstemmer Geir.

Med for hyggen
Latteren sitter løst i lokalet og stemningen er jovial. Under selve spillet er deltakerne konsentrerte, men lydnivået i lokalet er overraskende høyt.
Når vi spør hva som skal til for å bli god får vi «trening» til svar. Likevel er det ikke alle som trenger de berømte 10 000 timene med trening.
– Det er enkelte som hiver rimelig greit fra første stund, men så er det jo likevel mer som skal til for å bli proff, mener Arvid som presiserer at han bare er med for å kose seg.