
Dialekter til besvær
Denne høsten og vinteren har omtrent en femtedel av landet benket seg foran TV-skjermen, for å se på «Farmen» på TV2. «Vanlige» mennesker skal til pers, leve som de gjorde for 100 år siden på en gård med dyr, utedo og fraværet av nåtidens parfyme.
Jeg er blant den femtedelen som har hygget meg stort foran skjermen. Tilbake kom gode barndomsminner fra de første leveårene på mine besteforeldres lille gård. Minner fra fjøsstell, hesjing, møkkaspredning, utedo og vaskevannsfat.
Ekstra stas ble det da en av deltakerne var fra min fødekommune Mandal. Staute Oddvar fra Skjernøya løste gårdsarbeidet på strak arm og ble raskt en favoritt over det ganske land.
Men midt i den hyggelige TV-tittingen begynte jeg å legge merke til noe forferdelig, noe regelrett fornærmende:
I hver episode så jeg beviset på at nordmenn ikke forstod dialekten min, TV2 hadde underteksten på hver gang Oddvar snakket.
Hva var dette for noe tull? Var produsenten engstelig for at resten av landet ikke skulle forstå klingende sørlandsdialekt?
Jeg var ikke klar over at mandalsdialekten var så inngrodd av merkelige lokale ord at det måtte tekstes på riksdekkende TV.
En ting er at hvis jeg ringer til Østlandet og skal bestille et antall varer, må jeg passe meg for ikke å si «tri» når jeg mener 3, for da får jeg 10 stykker… Den feilen gjør man bare en gang og bærer over med det lite lydhøre folkeslaget øst for oss.
Etter nyttår var det «kjendisenes» tur til å dra tilbake i tid. En gruppe med trillende bokmål, ispedd noen eksotiske mennesker fra andre steder av landet som sa «Jau» i stedet for «Jo» og «Ikkje» i stedet for «Ikke».
Da oppstod fenomenet igjen:
«Lothepus» åpnet kjeften og da var det på med teksten.
Med sin klingende hardangerdialekt måtte også han «oversettes» til bokmål. Det er et stykke fra Mandal til Odda, likevel forstod jeg hva han sa. Et par lokale ord på enkelte ting er jo bare sjarmerende, og man forstår den store sammenhengen i budskapet, ikke sant?
Jeg vokste opp med nynorsk på timeplanen, og synes det var noe herk i ungdommen. Men da jeg senere studerte norsk språk og litteratur ved høgskolen, var timene med dialekt-undervisning noe av det mest spennende. Nynorsk stemmes ut av læreplanen, dialekter utvannes – snakker vi snart bokmål uansett hvor vi vokser opp? Da mister vi mye av identiteten vår! Men den diskusjonen kan jeg ta en annen gang.
Er dette produsentens problem, eller har vi besvær med dialekter? Hvem har bestemt at alle som ikke har bokmålsdialekt må tekstes? Er det yngre mennesker, uten nynorsk-opplæring som er redde for at seerne ikke forstår? Er ikke det å undervurdere oss som ser på Farmen? Eller er programmet i utgangspunktet lagd for å underholde bymennesker, helst oppvokst i tetteste Oslo-gryta?
Kjører vi på en liten rundtur i vårt langstrakte land forstår vi jo hverandre, ikke sant? Man ber jo ikke de som bor i Gudbrandsdalen om å oversette til bokmål, når vi stopper ved et gårdsutsalg og handler nok brunost og fjellsmør for resten av året? Nei, vi smiler høflig og forstår den store sammenhengen, selv om det er et ord eller tre man ikke har hørt før.
For 100 år siden var landet vårt fullt av dialekter og folk som flyttet på seg og måtte gjøre seg forstått. Man hadde ikke undertekst, lokal tolk eller en kjentmann å ty til.
Hvorfor tekster ikke TV2 østlendingene? De drar jo sammen tjukke L’er, ruller på R’ene i vilden sky og lirer av seg nye, hippe utrykk som «Bromance».
Oversatte TV2 «Bromance» til norsk?
Nope!