En mors bekjennelser

I mange år gikk jeg og gledet meg til ungene skulle bli store og selvstendige.

Og slik ble det. Men det skjedde så brått, alt for brått. Jeg må innrømme at jeg noen ganger savner de myke hengivne armene rundt halsen min, et kaldt snørrete kinn som presser seg mot mitt. Man holdt tilbake et lite ekkelt «grøss», for kjærligheten var tross alt uforbeholden.

I blant raknet tålmodigheten, det var pyton og være småbarnsmor. Jeg tenker på de gangene da jeg måtte ringe arbeidsgiver og si «Sorry, nå er unge nummer to syk, og jeg føler meg ikke helt i form selv heller», etter dag 7 med omgangssyke. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten, der jeg stod og gredde spy ut av håret mitt, fordi jeg i løpet av natten hadde sovnet i minstejentas seng med bøtta oppå meg.

For ikke å snakke om de nettene jeg løp i skytteltrafikk mellom sengene som levende kløpinne, ristet på dyner dryssende fulle av inntørket «Hvitvask» mens jentungene lå med fingervanter, for å ikke klø opp vannkoppene og få stygge arr. De gangene hendte det at jeg kikket opp i taket og ba en stille bønn om at de måtte vokse seg store, styggfort.

Jeg tar alt tilbake – på melankolske dager.

For da savner jeg tiden da jeg hadde kontroll på dem, de lekte trygt på rommet eller sov i senga.  Det roptes stadig «Mamma, kom INN på rommet mitt!» hvorpå jeg slapp det jeg hadde i hendene, tørket at meg oppvaskskummet og ba dem om å ikke mase på meg hele tiden.

Nå er tonen endret.

Nå ropes det i stedet «Mamma, kom deg UT av rommet mitt!» og JEG får beskjed av DEM om å ikke mase hele tiden.

Jentene er i ferd med å bli voksne.

De har vokst opp i en vill fart, tatt førerkort i den ene klassen etter den andre, introdusert nye nervøse gutter som den store kjærligheten, for ved neste korsvei å brøle «Hold kjeft, det er slutt!» når jeg to uker senere har lurt på hvordan det går.

I tillegg til å være en «Vipps’er» er mine nye roller å være online-lege og konsulent, hvor man må holde tunga rett i munnen for å ikke skape drama.

I disse tilfellene er jeg glad telefonen mitt ikke er overvåket, for de bildene og meldingene som kommer i innboksen kan være av foruroligende art:

«Mamma, har du sett noe slikt før, hva kan det være?» (Bilde av en rød klump på en kroppsdel – Slapp av, det er en underjordisk kvise.)

«Mamma, synes du denne BH’en er for liten?» (OMG, tenk selv da, jente – jurene er jo på vei ut i friluft!)

«Mamma, tror du denne kulen kan være kreft?» (Nei, nei, NEI! Den kulen er albuen din – For crying out loud!)

En tenåringsforelder bør også ha døgnåpen telefonlinje ala «Mental Helse»:

Datter: (Hysterisk grining i andre enden).

Mor: Hallo, hva har skjedd? Hallo?

Datter: Maaaammmmaaa…. (Langtrukkent inhalering av snørr).

Mor: Ja? Hva har skjedd? Har du skadet deg?

Datter: Neeeeeeeiiiii… (hylgrining).

Mor (nervøst, prøver å komme til orde): Hvor er du? Skal jeg komme og hente deg?

Datter: Neeeeiii… Lotta er så syyyyyyyykkt frekk mot meg… Jeg haaaaaater henne! Hun er blitt sammen med Fredrik som jeg var sammen med i 8. klasse. Jeg vil bare døøøøøøøøø… (Hulk, snyting, nytt hulk).

Så da sitter man der og glor på telefonen, og vet ikke om man skal le eller grine over graden av alvoret i samtalen og husker tilbake til da de lekte på rommet i all sin uskyldighet.

Det var tider det!