Kleskrise og panikkalder

Jeg hadde funnet min klesstil, alt jeg kjøpte satt som et skudd – livet var herlig!

Så kom de harde 30-årene, jeg byttet jobb til et sted hvor det var uniformsplikt. Den gode klessmaken forsvant parallelt med jobbskiftet.

Når uniformen forsvant i skittentøyskurven etter endt arbeidsdag, kom joggebuksa på. Nå snakker jeg ikke om en snerten, stram joggetights. Jeg snakker om en slaskete fleece-variant med høy linning og nuppegaranti etter to vask. Med full jobb og små barn var utelivet noe jeg bare kunne drømme om, stiletthæler og «ut-på-byen-klær» mugnet innerst i klesskapet.

Jeg passerte 40, byttet jobb igjen, gikk frilans. Uniformen forsvant, men den slaskete joggebukse og mamma-jeansen holdt tappert stand. De ligger der ytterst i kleshylla og kurrer til meg, vene ord om romslig linning som ikke strammer, og at med hjemmekontor trenger ingen se hva jeg har på meg…

Panikken tar meg, er det slik det skal ende?

Snart tar etterveksten over og jeg slutter å sminke meg?

Nei! La meg være ung, kjøpe stilige klær som viser at jeg følger med i tiden!

Men jeg er ingen ungdom, jeg merker hetetoktene komme snikende. Det er høye odds at de kommer en godt påkledd vintersdag når man skal prøve undertøy, i et trangt prøverom med et forheng som har 30 cm gliper på begge sider og stinn kunde-brakke på utsida.

Min forhenværende størrelse 38 har est ut over alle bredder, svangerskapene har fått skinnet til å løsne og det eneste som er komfortabelt er en medgjørlig størrelse 44.

Klessmaken min faller også mellom to stoler.

Noen butikker har fancy utstillingsvinduer som jeg på en god dag lar meg lokke inn av. Men her finnes ofte mobil-kikkende, tyggegummi-tyggende jentunger med burgunder leppestift og påmalte bryn på størrelsen med flystripa på Kjevik.

De vil selge meg mage-topper og jeans med lavt liv, som får fødeskinnet til å velte over linningen som en brøddeig som har stått alt for lenge på kjøkkenbenken.

Andre butikker har koselige voksne damer som tar vel i mot meg. De nikker forståelsesfullt når jeg blir svett og hetetoktene florerer oppe under kraven. Men utvalget ligner mer på hva mormor har i skapet, og som jeg ikke håper at jeg arver før om 20 år.

Jeg begynte å bestille klær på nettet.

Lurt, tenker du kanskje. Ja, særlig hvis du har en A4 kropp som smetter inn i en fast klesstørrelse. Men min kropp varierer visstnok fra en stor 40 til en liten 46.

Bestiller man klær på nettet, er det et sjansespill av en annen verden. Det må være klesbransjens svar på russisk rulett!

Ikke minst er det er en dårlig kombinasjon når man er en anelse lat, og får hetetokter bare av å gå på posten å sende bomkjøpene i retur. Da ender de altfor korte, trange og smale plaggene innerst i skapet, til den dagen man har opprydning og gir ting til Fretex, ting man har betalt i dyre dommer for, ting med prislappen på.

Men frem til den dagen blir de liggende bakerst i skapet, hvor de løfter frem den utvaskete slaskebuksa og de elastiske mamma-jeansene med høyt liv, de som gir meg bleierompe og lavthengende skritt. Buksene jeg må toppe med lang tunika, for å dekke rompa, for deretter å få korte bein og lang overkropp.

Så kjære Sørlandets klesbutikker, med en innkjøper over 40, med god smak:

Frist meg med gode størrelser, kjølevifte i prøverommet, dempet belysning og brede forheng! Da blir jeg fast kunde de neste 20 årene.

Garantert!